Open your eyes, you're not blind

Hadde lenge bare sumlet rundt i den trange leiligheten uten å gjøre en dritt nytte for seg, så denne dagen hadde hun tatt det for gitt at hun skulle lage middag. Resten av gjengen var.. visste ikke hvor de var, visste bare at Stew og Matt satt inne i stua og var underlig stille. De var _aldri stille, aldri aldri aldri. De visste ikke hva stille betydde. I ny og ne stakk hun hodet ut kjøkkendøra for å faktisk se at de enda var der - noe de var. Hm.

Stew flirte litt. "Me burde lura di," sa han muntert. "Lura di te å bli venna, sånn at me ikkje trenge å hørra på den masinge heila tie!" han rullet på øynene, var lei av maset mellom Pen og Avril, alt de gjorde var jo bare å kjefte og sutre om hverandre. De var jo verre enn barnehageunger når det sto på som verst!

Kortene holdt tett i hendene. Korstokken som ennå manglet en av de røde femmene - uten at det var mulig å huske hvilken. Hjerter eller ruter. Betød farlig lite. Vendte hodet for å se tilbake på Pen hver gang hun tittet innom. Kun fordi.. vel. Fordi hun var underlig. Men det var humøret også. Litt labert i dag. Dårlig søvn samt regnvær. Kunne ikke gå ut eller noen ting. Løftet et kort mellom to fingre. Presset til det fløy ut fra mellom fingrene i retning av fjeset til Stew. En svak latter, da. Barnslig, lykkelig latter. Hadde tapt, uansett. Så. nettopp. Careface. Kortkrig var langt morsommere uansett. "Lure dem?" brynene hevet en smule Hevet nok et kort mellom fingrene. Klar til å skyte det i retning av fjeset hans. Et barnslig smil konstant om leppene til nå. "Hvordan, tenker du?" var ikke som om de var så veldig villige til å være i samme rom for det meste, en gang. Var et under at ingen av dem hadde tvunget sin dårligere halvdel til å flytte ut ennå. Pengenød var ve stadig et problem. Et problem som sjeldent ble tatt i betraktning, men, stadig et problem.

Han rullet på øynene og kastet like godt hele kortstokken midt i fleisen på Matt. "Du e en så forbanna dårlige tabar," lo han og prøvde å lirke seg lengre og lengre bort fra knøttet i sofaen. En ting var å komme seg bort, en annen ting var at en var så stor at det var umulig å gjemme seg i den lille leiligheten de åtte blakke ungdommene leide sammen. "Eg vett ikje, bare.. få di te å faktisk snakka sammen," svarte han og trakk på skuldrene. "Ikje at eg vett kå di ska snakka om, for eg vet for så vidt ikje kå som e probleme mellom di heller! di e jo heilt rare." han trakk på skuldrene og gliste, hev seg halveis over Matt bare for å skremme ham, før han la seg tilbake i sofaen. "Eg meine, de må vel gå an å få di te å snakka?"

Et rykk med en etterfølgene 'pfff' lyd. Blåse ut luft for å få unna kortene, på en måte. Veldig upraktisk, ueffektiv måte. "Løgner!" var en fantastisk taper. Ble i det minste ikke sur. Bare sutrete.. ting. Det var greit.. hurh. Bedre slik, antageligvis. Trakk et av kortene ut av håret etter litt. Dusjing hadde ikke blitt gjort ennå. Betydende at håret i stor grad var et katastrofeområde som ville sluke alt det var ofret. Som kort. Og en del andre ting, antageligvis. Hender også videre. Smilet brednet, til tross. Tanken på å få hjelp til å ta Pen. Lure henne. Våget ikke gjøre det alene, uansett. Hun ble så.. sint. Og hadde godting hun så alt for lett kunne nekte ham. En ond liten latter, fordi det mentale bildet var komisk: "Steng dem inne i kottet sammen." hurh hurh hurh. Om ikke stanken drepte dem ville de drepe hverandre. Helt klart. Et videre smil. Helt til den noe massive skikkelsen til mannen kom nærmere. Lyden endret til et noe mer.. forskremt vrælelyd. Slemme mannen. Første respons til tross var på et eller annet vis å spre bena og strekke ut armene. Sære responser utviklet i dette kompaniet. Hvor skremmende angrep oftest betød klemming.

En lur latter lurte seg over leppene hans, han ble sittende og bare le. "Kossen kan det ha seg at du komme me di løgnaste ideane?" spurte han og ristet ufattelig sent på hodet. Stenge dem inne i kottet? Var planen da å kvele dem i den grusomme lukten, eller skulle di vaske ned hele dritten der inne før de ble sluppet ut? For en ting var sikkert og visst; ble de stengt inne i et rom kom de først til å rydde, også drepe hverandre. "Me må tenka mær taktisk," forklarte han og kastet seg over småen, ble liggende i fanget hans nærmest, i en klemmesak. "Me må få di te å tru at di ikje ska vær der aleina, men så e di det ligavel.. hm," mumlet han, som om han snakket til seg selv. Prøvde å finne ut smarte forklaringer på hvordan det kunne ha seg at de to jentene ikke ville prate sammen selv om de bodde sammen. For de gjorde ikke det, de pratet sjeldent sammen. SJELDENT. Og gjorde de det var det for det meste bare kjefting eller masing, eller terping på noe som burde ha blitt ryddet for flere dager siden men som ikke hadde blitt gjort likevel.

Morsomme ideer nå? Det hadde vært et seriøst forslag, men, okei. Kunne.. hurh.. le med. Late som om det ikke hadde vært det. Vel hallo mannen. Kom som det. La seg ned. Lot hånden finne rufset som kunne kalles mannens hår. Ble til å legge kinnet mot pannen hans. Lå formelig uansett. En mine, til tross. Negativ. underkroppen presset noe ned i sofaen, uten å klare å fikse noe. Heller en grimase da det ble verre. "Flytt litt på deg." bare.. virkelig. Hånden søkte skrittet som lå i klem mellom Stews hofteben og.. selve hoftebengreietingen. Akkurat nå var problemet med skrittet langt mer viktig enn.. problemet med de to. De to gjorde ikke noen fysisk vondt. Med mindre man messet med dem til den grad at de syntes det var passende å plassere en knytneve i fjeset på en.

Hadde bare slengt seg rett ned over den mindre karen, uten egentlig å tenke over noe som helst. Forvekslet ham av og til med en jente, faktisk. Ikke fordi han var det minste jentete av seg eller noe, men mer fordi han var.. vel, han var nesten som ei jente, sorta. Et lite smil la seg over leppene hans og han nikket, før han flyttet seg litt slik at Matt kunne ordne på hva enn det var han ville ordne på nedentil. Lå vel i klem, eller noe. "Men, me trenge en skikkelige plan. Jentene vil jo ikje se på kverandre ei gång, så me trenge å finna på någe skikkeli genialt.." han snakket i en lav tone, ville aller helst ikke bli ferska av enten Avril eller Pen. Begge hadde et forgrusomt temperemang.

Vel, okei. ja. greit. Bedre. Langt bedre. Et sukk, da. Som i.. lettelse. Ingenting i klem lengre. Hofteben var uheldige slik. Hånden stadig i det massive, mørke bolet av et hår. Kinnet mot mannens panne. "Du vet hvem som får bank om noe går galt, gjør du ikke?" var det som var mest urovekkende. Fordi i følge Avril ville Stew vært en anstendig kar.. uten bandet. Spesielt en veldig spesifik fjerdedel av det. Vel. Forventet - forlangte - forsvar om dette skulle gjøres. Avril visste hvor å slå. Hvor det gjorde vondest. Gjerne bare ett slag, veldig velplassert. Mens Pen derimot tok til aggressjon av den grad hvor hun.. gjorde noe veldig veldig vondt.. som ikke var planlagt eller noen ting. Bare.. impuls. Betydende at det ofte var.. veldig uheldig plassert også.. videre. Rrrh. Det var uansett vondt. Og ikke veldig greit. Vel. Okei. Kjærlig. Fordi Pen ikke hadde hatt lyst kvelden før. Hånden fant mannens arm, leppene pannen hans. Fordi man var glad i store, rare, buskete mannen. De kunne bare.. "Liksom-dobbel date?" kunne funke. Ha en ting først. Interview eller noe. Legge det på at de hadde blitt opptatte der.. eller bare ikke bry seg fordi ingen av jentene ville bry seg rævva om dette.

"Selfølgeli vett eg kem det e som får bank, eg hadde aldri foreslått det viss det va meg," svarte han og trakk smått på skuldrene. Øynene hadde glidd smått igjen, trøttheten hadde senket seg litt over ham, den kom raskt når han bare lå stille og egentlig ikke gjorde noenting. "Neida, eg ska passa på deg. Dar e ingen som ska få bank for at me prøve å jørr di venna," forklarte han igjen og vridde litt på seg for å ligge bedre. Trakk inn parafymen hans, som ble veldig sterk på så nært hold, og lagde en liten grimase. "Dobbel date.. dobbel date, dobbel date.." mumlet han for seg selv, som om han prøvde å ha en samtale med seg selv. "Dobbel date, ja, selfølgeli!" han spratt opp og hev seg tilbake i sofaen med oppspilte øyne. "Detta komme te å bli sååå bra!" me seie me he et intervju fust, så dei sidde å vente på åkke. Åsså når dei he sodde der lenge nok komme ein av dei te å sei någe, å då må den andre svara.. å enten krangle di mær elle blir venna. Genialt!" han smilte stort og klappet Matt på skulderen. "Du e genial."

Vent. hva? Ikke mer kos nå? Ikke.. kult. En liten nyve mellom brynene. "Hei, hei, hei!" bare.. det var ikke greit. Armene utstrakt igjen. Fordi man ikke gadd å sette seg opp etter mer, kun for å bli dyttet vekk etter pannen. Var ikke som om det ikke hadde skjedd før. Vel, ja, okei. Planen hørtes okei nok ut. Genial nok ut. Det kom til å funke. Enten fikk noen juling, eller så ble noen takket. Det var uansett en god plan. Om det ikke funket var det jentene sin feil. Og kosen kom ikke. Så man måtte strekk seg etter den, da. Puffe seg opp i sittende. Hvile hodet mot mannens skulder. Klengete. Nettopp. Det var slik det var. Klengete. Funket alltid. "Vet." så klart ha nvar et geni.. genial. Nettopp. Var ren kløkt i fysisk form. Duh. Armene strakt om mannen, håpe på tillatelse. Fordi klengetheten ikke gikk vekk.

Hadde egentlig falt helt inn i sin egen verden, hadde ikke lagt merke til at småen hadde strekt seg for mer kos, eller at småen allerede klengte, før han våknet til live igjen og så seg rundt. Hvorfor fant han Matt nærmest oppå ham hver eneste gang han våknet fra en herlig tenkestund? Han bare ristet smått på hodet og la den ene armen om skuldrene på den lille mannen, trykket ham lett mot seg i en klemmelignende ting. Joda, likte å være kosete, hadde alltid likt det også. Og Matt var jo bestekompisen, det ble noe annet med ham enn med andre mannnfolk uansett. Hverken Pete eller Henry kunne ta Matt sin plass, men det var greit, for de to førstenevnte hadde tydeligvis funnet godt tonen med hverandre etter at de flyttet inn i leiligheten, og hadde blitt riktig så gode venner. "Når ska operasjon spleis-jentene begynna?" undret han og så ned på den lille. Var han som fikk statusen av å være et geni idag.

Vel, ingen avvisning. Positivt i seg selv, det. Smilte noe videre, da. Godt, godt. Varme. Kosing. Behagelighet i seg selv. Personen som sov på kjøkkenet og ikke fikk sove hadde nå pugget timeplanen i fire timer natten før kunne den nå utenat. Gule striper betød interview, blå betød spillejobber og grønne betød.. noe annet. Visste ikke. Det hadde ikke stått srevet ned not noe sted. Men kunne datoene, uansett. "Vi har et ekte interview på torsdagen." bare.. nettopp. Påpeke det. Ignorerte magen som lagde en underlig lyd i et sekund. Rrrh. Føltes som gass.. eller sult. Skilnet dem i grunn ikke. Åt for lite til å klare å skilne dem. Åt hva som helst, når som helst - når måltidene ble husket, uansett. Andre ting var langt viktigere. Vel. Gren lett på nesten; "Du trenger en dusj." hadde ikke lagt merke til det før han hadde løftet armen nå. Morgensvette.

Stew skulte bort på den lille dvergen ved siden av ham og hevet et øyenbryn. "Ikje bare e du klengete, men du e faen meg frekke eu!" han dyttet bort den vesle myggen men ble sittende i sofaen, hadde ingen intensjoner om å gå å ta den dusjen enda. Gjerne Matt ville ta seg en før ham selv, om han bare ble sittende lenge nok å stinke der i stuen. "Men då planlegge me någe itte torsdagen. Me seie me komme itte intervjue, men så jørr me ikje det. Så går me tilfeldivis forbi en halltime eller time seinare, for å se om di sidde der å snakke elle om servitøran tørke opp blodbad på gålve der," forklarte han lett og trakk på skuldrene, før han dunket i skulderen på den vesle. "Elle kå seie du?"

"Kan dusje først. Om du ikke vil har varmt vann." bare.. rrh. reise seg da. Sikker avstand var en fin ting. Hadde det i grunn med å bruke opp varmtvannet. Tiden gikk fort når man dusjet. Og varmtvannstanken var ikke uendelig. Uheldigvis - for de andre. En times dusj var ikke noe man takket nei til om det var en mulighet. Men, ja okei. Nikket. Kunne gjøre det slik. "Greit." avtale.. hva enn det kunne kalles. Visste parfymen var kraftig. Noe mer enn til vanlig. Bare en smule. Det hadde vært en varm dag dagen før. Og så klart ville det å spraye på noe mer parfyme skjule en hvilken som helst svettelukt.. og andre uheldige lukter som hadde det med å forlate en.

"Eb eb eb, eg vil ha det varma vanne!" han kom seg kjapt på beina og hev seg etter dvergen, fikk så vidt tatt tak i ham og dratt ham med seg ned på gulvet. Kjente at de holdt på å gå over hovedgrensen, tullegrensen deres. Nå gikk den over til den yngre tullegrensa deres, der hvor alt nærmest var lov for å få det en ville ha. "Det varma vanne ska eg ha, åsså ska eg dusja deg i iskaldt vann ittepå!" han lo en ond latter.

En lyd, et skvepp. Grepet. Kom nokså plutselig, i grunn. Gulv, hallo. Hei. Ja, oki. Latter fulgte like etter, skulle bare.. vri litt, tvinge armene rundt nakken på mannen. "Da dusjer du ikke alene." enkelt som det. Harh. Om mannen hadde tenkt å bruke opp varmtvannet fikk han ikke alenetid med vannet. Kaldtvann fikk en alt.. ikke så alt for stor lem til å krympe ytligere. Flaut, var det. Hadde bare tenkt å forsøke å fange mannen med bena også. fordi det var lettere slik. Vanskeligere for ham å vri seg ut av det. En svak latter under det hele. Det var morsomt, uansett. Det var det virkelig. Kunne ikke lyve om det. Klamret skikkelig, uansett. Armene om nakken hans. Hadde ikke tenkt å slippe med det første, for å si det slik.

Skvatt da småen plutselig var på ryggen hans, hvordan han hadde havnet der var et mysterium. Trodde at han hadde lagt ham fra seg på gulvet, men tydeligvis hadde han kommet seg veldig raskt opp igjen. "Kan eg få låv te å gå aleina i dusjen?" mumlet han lettere irritert, når en først hadde kommet over linja ble han bare mer og mer irritert hele tiden. Himlet lett med øynene og vandret ut på badet, for å få småen til å tro at han kunne gjøre som han ville, men da han kom frem stanset han utenfor døren og lente seg inntil den, med ryggen og Matt først. "De va ganske behagelig å stå her," sa han med et smil. "Her kan eg stå lenge." Han lente seg hardere og hardere mot den mindre mannen på ryggen hans.

Den.. mer.. vanlige trusseln, var det ikke? Klemming - mosing, het det vel. Hvilte haken mot skuldra på mannen. Ble bare til å klemme tilbake, uten å egentlig mose for mye. Bare.. Holde seg fast. Ikke tape denne gangen. Tapte alltid. Søg uansett i å lese situasjoner og folk. Visste i grunn lite av grense mellom lek og ren irritasjon. "Kommer ikke til å slippe." bare.. fortelle ham dette. Han burde vite det, burde han ikke? Joda, sikkert. Øynene lukket for å håndtere skvisesmerten bedre.

Stew trakk på skuldrene. "De går heilt fint, de varma vanne vente på meg uansett," svarte han og trykket hardere. Var rett før han ropte ned Henry eller noe, viss mannen i hele tatt var hjemme, for å få hjelp til å skvise småen. De fleste elsket vel å terge den lille, men hvem gjorde vel ikke det. Han var så komisk. "Men for faen då, kan du ikje sleppa?" mumlet han og trykket enda hardere igjen. Var jo faktisk rett før han gikk inn i dusjen med Matt på ryggen, så kunne han ta det aller varmeste vannet. Det som alltid kom før varmen fikk justert seg, og som kunne brenne hvem som helst et par sekunder.

Vent, hva? skvisesmerte var lite kult. Siste vekten var i grunn mer enn nok. Hikstelyd like før bena slapp livet om mannen. Slapp ikke med armene, ikke ennå. Ingen tanker om å falle flatt på rumpa heller. "Greit." svakt, fordi det gjorde.. vondt. Bare vondt. Nådde ikke ned, uansett. Ikke når man holdt slik som nå. Bare et par centimeter unna det, men mer enn nok til å feilie i balanse og falle pladask på rumpa eller.. noe annet vondt. Hodet stadig hvilende mot.. mannen. Bare noe støtte. Slippe å grine i skvisinga. For ja, det gjorde såpass vondt. Hadde så lav smerteterskel at den nesten ikke eksisterte en gang.

Ble stående slik en liten stund til, før småen slapp taket rundt midia hans med beina. Reiste seg lengre opp igjen og slapp ham ned, prøvde å dra opp armene hans så at han falt ned på bakken. Ikke nødvendig for å falle ned og slå seg, men bare for å komme seg bort fra ryggen hans. "Nå ska eg i dusjen," brummet han og vandret mot baderomsdøra på ny. Satset på å få lov å gå gjennom den alene lenge nok til at han kunne hekte på låsen rundt og slippe å tenke på monsteret utenfor. Så skulle han heller være snill og spare vann til småen - som ikke trengte like mye vann som han selv grunnet høyden. Hah!

Vel, okei. så avril hadde faktisk gjort noe for denne gangen. Nokså fancy sted. Hvilket igjen var en grunn til å ikke klare å si nei til et forhåndsbestilt sted. Kunne.. gjøre det for maten. Ignorere de andre to som ville være der. En ny armtatovering i prosjekter som om et år eller to ville bli en full sleeve. En sort, relativt kort kjole som flatterte alle de rette stedene. Bare.. nettopp. pirket rett i forretten de hadde bestemt seg for å bestille. Hadde i grunn bare.. stirret alt for lenge nå. Ristet lett på hodet. "Skjønner ikke hvorfor vi holder ut med dem." hadde mindre imot Pen en vesle dvergen hun menget seg med. Pen var.. grei nok. Når hun bare ikke var.. irritert. Drittsur. Hvilket var hva hun så mest til - var sjeldent med disse folkene.

Hvorfor hadde hun gått med på dette? Hun burde vel skjønt at det var noe muffins i gjerdet når plutselig hun og Avril skulle møte de to guttene der, på et forhåndsbestilt sted. Det skjedde aldri til vanlig, og hun hadde trodd at dette skulle være deres gjennombrudd til å faktisk finne på noe sammen, men neida. Guttene var guttene. "Ikke jeg heller," svarte hun og så ned på den vesle forretten foran seg, hadde ikke rørt mye av den enda. Avril var jo grei, helt okei faktisk, når hun ikke sutret over at alle andre var sure. Og når hun ikke rakket ned på Matt, selvfølgelig. Det var jo ikke akkurat direkte morsomt å høre på.

Ristet svakt på hodet, kune for å utpeke hvor idiotisk det var. For det var idiotisk. Det var det. "Vi burde bare finne på noe tilbake, vet du." antok i grunn at de ikke kom til å komme. Med tanke på at de hadde vært så sene som de hadde vært til nå. Pirket videre i maten. Uten å egentlig tenke på å spise noe av det. Orket ikke. Var i grunn ikke sulten lengre. Og det faktum at det hele var kun grønt var bare ikke kult. Grønnmat var sjelden like herlig som brunt - kjøtt. Likte kjøtt. Aldri så mye. Hevet blikket igjen. Lot det hvile ved Pen. Bare.. hvile.

Hun nikket mens Avril snakket, hun hadde helt rett. "Vi burde finne på noe skikkelig ondskapsfult, noe som satte støkken i dem. Vi burde virkelig gjøre noe grusomt!.. bare det at vi er ikke så flinke til å være slemme," la hun til og sukket litt. Spiste litt av maten, var faktisk ganske så sulten, men tanken på hevn gjorde at hun bare måtte smile litt. "Sette opp sex stopp funker alltid, men.. hva om vi hadde pakket sakene våre og dratt? Ikke sånn at vi skal slå opp med dem eller noe, bare at vi stikker for en natt uten å si fra. Så kan vi skremme dem skikkelig!" hun smilte stort, riktig så fornøyd med sin egen ide. Hadde i hvert fall et lite håp om at guttene kom til å bli redde for dem, redde når de ikke visste hvor de var, redde for at de hadde stukket for godt. Da skulle de få smake på ondskap, da.