Radiation in your mastermind gave me energy, gave me life.

Så var det så at - nok en gang - hadde Henry valgt å bli igjen mens de andre, hele gruppa, stakk til byen, eller hva det når var de skulle. Kun for en ettermiddag, så klart. Hadde det vært en kveld, en bar, så hadde det vært noe annet. Men på ettermiddagene var det godt å få litt alenetid. Ingen små som hylte og sytet. Ingen barn heller (pun på matt <3). Kun fred og ro. En og annen festivalarbeider som tittet innom teltet deres for å sjekke at alt var okei stadig. Hadde nå brukt ettermiddag på å lese, spasere litt rundt på premissene - alene. Lykkelig over å være mindre ute i media enn Stew og Matt slik at det var i det heletatt mulig å gå alene uten å bli snakket til av fremmede som visste det nøyaktige antallet kroppshår du hadde.
Vel. Hadde omsider endt opp tilbake i teltet igjen med en av kassegitaren til Matt, fordi Pete sparket hardt, i det minste. Ville gjerne forsøke å skrive noe igjen. Det hadde vært mange år siden sist han i det heletatt hadde satt seg ned og skrevet noe som helst. Det lå på de små å skrive sanger og melodier .Det var morsomt, men.. unødvendig ettersom det ikke ble brukt. Og det ble sjeldent tid til det slik ting var nå.
Vel. Uansett. Kunne høre folk utenfor teltet. Snakking. Bare to personer, kun en kjent stemme, og en.. ukjent. arbeider, antagelig. Hakket panisk etter å få gjemt vekk gitaren - fikk ikke lov å røre gitarene til noen av de små, dette var en dødssynd. Rakk det ikke, dog, før teltduken ble dratt til side og et fjes tittet inn. Kun stod slik omtrent midt på gulvet med gitaren holdt etter halsen og et hakket galt uttrykk i ansiktet. Måtte. gjemme. ting. kjapt, aaaah!

Hadde på en eller annen måte fått med seg at guttungene befant seg på festivalområdet, det var sikkert Billie som hadde tipset dem, og var nå på vei dit. Hadde ingen ærend der egentlig, faktisk talt ingenting å gjøre der generelt, enn kanskje å skremme småtassene litt. Trengte mer penger, og da måtte en selge mer. De hadde jo som de klarte seg og vel så det på pengefronten, trengte bare.. mer. Ville alltid ha mer, uansett. "Wonder how they're gonna react," flirte han mot Ted, mens de valset gjennom området. Hadde ikke vært der på evigheter, som regel pleide det jo bare være en stor åpen slette, ikke en teltplass for hjemløse små raringer. Kunne derimot leve med det om noen av dem kjøpte noe. "Think they're gonna get scared?" Håpte på litt av en reaksjon når småfolka la merke til dem, men visste ikke hva de kunne forvente seg. Fant teltet som vakten hadde beskrevet det, hvor mange var det vel som hadde et rosa telt stående på jordet, omringet av en fem-seks sorte telt med prikker på? Det var da ikke helt normalt. Vel fremme med det rosa teltet ante han ikke hvilke annet telt han skulle åpne, så han var litt rundt på alle teltene rundt det rosa, før han fant ett med liv inni. Henry. Aah, genialt, duden som pleide kjøpe mest. "Well hello there, old friend," gliste Jason fornøyd.

Ga fra seg en svak lyd av misnøye. forvilelse, kanskje? Mindre viktig å gjemme gitaren nå. ettersom det ikke var noen som kunne sladre uansett. De snakket stadig engelsk, hva? Underlig at disse folkene ikke kunne lære seg norsk om det så stod om liv og død. Enten det eller så kunne de det, men nektet å bruke det fordi.. stolthet.
Svelget unna dotten som hadde samlet seg i halsen i synet av.. hva het han? Jay? Noe slikt. Antok det ikke var det ekte navnet. "Hva vil du?" sist hadde de forstått norsk, men.. svarte ikke på det, han forstod det ikke riktig. De var vel bare ikke helt gode. Kroppen hadde nærmest automatisk spent seg. Som et kattedyr klar til å hoppe om noe uventet skulle skje. Likte det ikke det minste. Ikke tonen hans, ikke noe ved dette.

"You remember me, and my friend out here?" løftet litt på teltduken slik at Teddy kunne se inn, før han selv kravlet lengre inn i teltet og lukket igjen duken halvveis. Visste ikke om Ted hadde planer om å komme inn eller stå utenfor, det fikk han velge selv. "I just thought I'd pay my old friend a visit, is it anything wrong with that?" det sleske smilet hang over leppene igjen, det smilet han fikk når han visste at han hadde kontroll. Visste at han hadde kontroll over andre mennesker. Det tente ham egentlig, synd Kelly ikke var med. "You got me thinkin', you see. Last time I paid you a visit, you bought something from me, remember?" tok ingen sjanser på å snakke for høyt, engelsk var tross alt et språk alle utenfor kunne forstå, ville ikke røpe seg helt. "And I was thinking you might want to buy some more." Han skakket litt på hodet og så på Henry, studerte den anspente kroppen hans med blikket og gliste. Han hadde så kontroll over situasjonen at det nesten var vanskelig å holde seg rolig.

Reagerte ikke stort mer til mannen utenfor - hvilket vinket med et flir om leppene - da teltduken ble løftet unna. En eller to, misnøyen var den samme. "No.. nei. Nei. Det går ikke. Kan ikke. Du burde gå." venner? Når ble dette noe annet enn en rent forretnignsmessig bekjentskap? Løftet gitaren opp, holdt den inntil overkroppen, som i en klem. Det var i det minste noe trygt. Noe som var umåtelig viktig for enkelte, men kun en vegg for ham. Noe som fikk disse to et lyte stykke lengre unna.
Innhalerte tungt. "Jeg er ferdig med den tiden, okei? Bare gå." nervøs, redd for at det knivblad eller noe som helst skulle komme til syne, eller, langt verre, en liten hvit pose med melisaktig pulver. Tørt og bitter, men med en så.. beroligende effekt. Dets evne til å gjøre verden så mye mykere, vakrere. Et bedre sted rent over. Skulle ha elsket å si at han ikke savnet den tiden, men det kunne han ikke uten å lyve. Hadde elsket den tiden. Framtil Sasha hadde forlangt at han stoppet da hun så det ta en helt annen form enn det burde. Da det gikk fra casual kos til rutine.

Tydelig ikke fornøyd med svaret, men han var ikke typen til å gi opp så lett. "You sure 'bout that?" Jason hevet et øyenbryn og trakk frem en liten pose fra lommen. "'Cause you see, I've made it ready for you here, just as much as you normally buy. It's all ready for you, H." Kunne se frykten i øynene på Henry nå. Ikke nødvendig frykt for ham selv, men frykten for å kjøpe. Frykten for å kjøpe noe han absolutt ikke burde. "I've got a problem with you not buying, you see. I need the money and you need the stash. And if you don't, which I'm sure you do, I'm afraid I have to tell the media what you did." Hadde kjøpt, og det var ikke bare små mengder det var snakk om. Var egentlig et under at fyren hadde kommet seg ut av det, og hadde det vært en venn av ham selv hadde han aldri prøvd å trykke det på ham - men han måtte virkelig ha pengene. Hadde lovet Kelly ringen i hvitt gull de hadde sett på gullsmeden, og for å faktisk være litt redelig for en gangs skyld skulle han kjøpe den og ikke ta. Med makt. Men kjøpe. Og da måtte Henry også kjøpe.

Fiklet smått med strengene på gitaren. Lekte med nylonstrengene uten å lage lyder. Tittet kun på baggen. En liten bag, men nok til å holde i dager. Små, små tabletter. Konsentrerte som få andre piller de hadde forsøkt.
"J.. jeg har ikke penger." et panisk sisteforsøk. Hadde antagelig ikke nok der inne. Var ikke som om det var en god idé å ha store plasser i telt det ikke en gang gikk å låse skikkelig. Tenket et sekund på å utfordre mannens logikk. Påpeke at om han gikk til media med dette solgte han også ut seg selv. Dog med mange sniffende snuter på en fast betalignsavtale - også folk av høyere rang - ville eventuelle saker reist mot denne fyren antagelig bare bli droppet i løpet av dager, om ikke timer.
"Virkelig. Har ikke penger til det. Skulle.. skulle hjulpet dere, men.." vikende blikk, nevrotisk plukking på nylonstringende, stadig. Nervøs, nei, livredd.

Jason ristet lett på hodet og stilte seg bedre til rette ved siden av mannen. Dette virket da som en dum idé, virker ikke som om han hadde planer å kjøpe. Men, måtte fortsette. Kunne ikke komme hjem til Kelly uten diamantringen, og kunne heller ikke komme til Billie uten pengene. Ville ikke vite hva reaksjonen ble da. "I think you're lying, my friend." Startet han, litt forsiktig. Et slesk smil la seg om leppene hans, elsket når geniale planer bare falt ned i hendene på ham. "I think you're not telling me the truth. And you do know what I do with liars, right?" hadde da flere ganger truet med pistol og det som verre var. Ikke nødvendigvis truet Henry, men truet generelt. Og det var vel noe så og si alle var klar over.

"Konfiskerer ballene deres?" fordi det virket som det var den typen ting dealere gjorde en del. Truet med det, uansett. Vel.. det var ikke som om.. jo. okei.
"Er det rent? Jeg kjøper ikke uten å smake. Du vet det." aldri. Kjøpte ikke dritt. Var kanskje sky, men betalte ikke store mengder penger for støv med et lite kick. Ville kunne kjenne sparket mot baksiden av øynene.
Kunne.. kanskje.. bare litt. Fordi.. det var trist å miste noe som tilhørte kroppen, og det var ikke som om han behøvde å.. bruke alt på en gang om han så kjøpte, sant? Kunne gjemme det vekk og late som om ting var okei. Ha det kult. Ta et lite snufs nå og da, uten at noen merket noe. Kun for å mykne på kantene av hverdagen. Håndtere situasjoner bedre. Ting var lettere når man var på, uansett. Så lenge man holdt rutinen var det lettere.
Tok et skritt nærmere Jason, tittet på de hvite greiene. De var ikke presset til piller en gang. egendosering, så praktisk.