Open your eyes, you're not blind

Stew smilte skjevt igjen, forsto jo humoren hennes, visste bare ikke helt hvor god han var til å vitse med akkurat der og da. "Viss kjærestesuppe vil si at du sitter på fanget mitt i mange timer fremover, så ja takk," svarte han, litt muntrere. Elsket henne jo, ville ikke dytte henne bort for noe som helst i verden, selv om småen hadde vært en liten irriterende dritt akkurat mens krangelen deres hadde pågått. Kunne irritert seg grønn over hele situasjonen kunne han, at det kunne være så tragisk! Hatet å krangle, og hvert fall om noe så dumt. "Egentlig orker jeg ikke gjøre en dritt akkurat nå," svarte han, litt matt i stemmen men med et smil over leppene. Den dårlige samvittigheten knagde innvendig i ham, håpet den snart ville slippe taket men hadde sine tviler egentlig.

"Klart det," svarte hun, strålende fornøyd med ideen hans. Hun var kanskje en jente, og skulle ikke spise karbohydrater å kalorier og dritt, men is var det beste hun visste, og det samme gjaldt babyen i magen. Den slukte hvert fall to liter is hver dag, samt sjokoladesaus og non stop, det var sikkert og visst! Bøyde seg frem og trykket leppene sine noe mot hans igjen, kjente den velkjente følelsen av sommerfugler rase gjennom magen. Visste ikke helt hvor de kom fra, de hadde en tendens til å komme på de rareste tidspunkt og diverse. Men, likte dem for det om.

Hadde omsider lagt seg ned i sofaen med Stew. for kun å ligge der, være sammen en liten stund. Støtte ham, da det virket som om det var mer enn nødvendig. Han vitsen ikke en gang. Betød at noe måtte være galt på et eller annet vis. Men det var greit, hun hadde tenkt å klemme alt det vonde ut. Være god og kosete så lenge det var nødvendig. Framtil hun ble nødt til å tvinge ham til å spise noe. For noe måtte han jo ete. Det var ikke sunt å gå et helt døgn uten føde. Hadde ikke tenkt å la ham falle til hundene over en krangel. Hvor en stygg den hadde vært ville den ikke være varig. Kjente de for godt til det.

Så, etter nesten et døgn driftende inn og ut av søvn med Sasha hadde Henry våknet, skjønt det virket som om Sasha befant seg dypt i lalaland ennå. Aldri før hadde valiumrus smakt bedre. Skjønt vaskerommet virkelig, virkelig stanket av søvn nå. Ikke kun valium, dog. Valium og noen milde sovepiller. Den typen man fikk for søvnløshet av en hvilken som helst lege. Tuslet ut i retning av stuen, hvor Stew og Avril befant seg. Kun iført undertøy stoppet han like ved døråpningen og tittet inn på de to. Underlig energi i rommet. Blek og slank som alltid før, for ikke å nevne høy - på mer enn et vis. "Skjer?" groggy, ru søvn i stemmen. Virket som om de var kun de fire. Godt, i grunn. Skjønt energien var tilbake nå. Var ikke lenger utmattet på noe som helst vis, kun.. i prosessen av å våkne.

Holdt et bedre tak i Pens hånd nå enn før. De siste hundre metrene hadde virkelig fått hjertet i gang. "Kan ikke du ringe på?" det var visst nok nødvendig med en unnskyldningsgave av noe slag. En slags.. offergave til en rasende værgud eller så. Var ikke stort. En billig bamse samt et nytt spill, ja. Så klart noe han selv ville ha like mye som Stew. Vakre, vakre CoD World At War. Fordi andreverdenskrig var kult. Særlig når det endte i å måtte paffe ned nazizombier. Men så klart, det var mest av alt en offergave. En av versjonene av spillet de ikke hadde ennå. "Eller åpne døren." det var tross alt deres hjemm ennå også. Men det føltes galt å bare gå inn. Samt at fingeren nektet å ringe på.

Det virket nesten som om de hadde ligget der i mange timer, noe de for så vidt hadde også, uten å røre på seg. Det var fantastisk hvor god hun var å holde rundt, spesielt i situasjoner som denne. Situasjoner hvor humøret hans egentlig var dritt, men hun gjorde alt mye bedre bare av å være der. Stew trykket ansiktet inn i nakken hennes og trakk inn den gode duften av henne, lukten som gjorde at han nesten kunne være høy bare på den. Skvatt litt til idé Henry plutselig sto i døra, og hevet et lite øyenbryn. "Ikkeno, slapper av," mumlet han og så ned på Avril med et halvhjerta smil. "Enn der a? Ser ut som om du har sovet gjennom andre verdenskrig." En bemerkning, ikke ment så altfor frekt, bare.. en bemerkning.

Sasha hadde sovet mer nå enn hun hadde gjort de siste fem åra til sammen, det var hun overbevist om. Åssen tabletter hun hadde lånt av Henry var hun ikke helt sikker på, men det var i det minste sterke saker. Hun kom seg på beina og kledde på seg en morgenkåpe, før hun åpnet vaskeromsvinduet og slapp inn noe luft. Det gikk jo nærmest ikke an å puste i det igjenstengte rommet, som luktet pyton egentlig. Hun vandret videre inn på kjøkkenet, gjespet en gang også, før hun begynte å lage seg en skive med ost til frokost. Plutselig var hun dødssulten, liksom.

Pen holdt hånden hans godt, og klemte den fra tid til annen. "Det går bra," forsikret hun og gikk bort til døra, for så å åpne den lett. "Det er ingen som skal drepe deg." Så inn i gangen, det virket stille der inne, så hun gikk lett inn og tok av seg både sko og jakke. Det betydde sjeldent så mye, men når en var midt i en storm gjorde en jo alt for at ting skulle bli bedre. Hun gjorde det, i hvert fall. "Det virker stille her, kanskje de ikke er hjemme," prøvde hun seg og trakk på skuldrene, men hørte raskt stemmer fra stua. "Eeeller kanskje de er det. Slapp av, det høres ut som festlige stemmer." Det gjorde det vel egentlig ikke, hørtes ut som en normal samtale i hennes øyne, men i det minste hørtes ingen forbanna ut.

Ble kun liggende. Tittet på mannen i døråpningen. Vel, ja. Andre verdenskrig var passende. Skjønt få overlevde andre verdenskrig uten klær på. Behold grepet om Stew en stund til. Det var vel okei. Behøvde ikke svare noe. Behøvde ikke gjøre noe, bare være. Det var koselig, ganske behagelig. Skjønt da døren ble lukket like etter at Henry vandret vekk var det vel enden på det. "Vil du gå?" hun kunne flytte seg, slippe taket og flytte på seg slik at han kom seg forbi uten å rive henne ut. Visste å komme seg ut av veien for de to. Hadde lært over årene, tross alt. Tittet på Stew i rolig maner, så etter reaksjoner av noe som helst slag.

"Fffffh. Og du ser ut som.." ble stående fast halvveis inn i setningen. Nei. Neivel. "For trett." ristet så på hodet. Nah, man. Orket ikke tenke. Finne på noe vittig. "Hvor er bråket?" begge typer bråk. Ingenting var der å høre, annet enn noe rasling i kjøleskapet. Sasha, så klart. Vakre, lille. Man ble sulten av å ikke spise på vel så firogtyve timer. Kun så på de to. Hadde ikke tenkt å bli lenge, ville bare ha en liten oppdatering på hvor lenge man kunne forvente roen å forbli. Tittet tilbake ned gangen da døren ble åpnet, deretter lukket. "Glem det, fant det." mumlet, sukket, kunne sikkert gå og se til bråket heller. Håpe alle fire var der ute. Tuslet like trett i retning av gangen, sjønt stoppet ved kjøkkenet. Klødde seg på baken. Jo, det var nødvendig. Ubrydd for nå av at alle så det. Valium hadde den effekten. Ble kun til å stå og titte på Sasha. Fant ikke ord, det var okei. Titte og klø. Stil sjimpanse.

"Nei, vel, du blir rik om det er det." livsforsikringer og slikt. Eldre brødre var gode for den slags. Påtvinge en kjedelige, men praktiske ting for de pengene man tjente. Var godt forsikret og slikt. Visste ikke om hun visste det, sikkert ikke. Det var ikke så dyrt uansett, og broren hjalp til med å betale litt slik her og der når det ble trange kår. Når gassregninga forble ubetalt og slikt. Essensielle ting. Kjippet av skoene, men hadde ingen jakke, forble bare stående der ute. Holdt hånden hennes, formelig skviste. "Hva om han ikke vil snakke med meg?" det var ikke.. det ville vært et absolutt lavpunkt. Hadde ikke taklet det. Om Stew skulle finne på å behandle ham som om han var død. Som om ha nvar.. ubetydelig. Uten mening, uten formål. Uten.. noe som helst. Stemmene, joda, de var okei. Men, ikke sant, man snakket ikke sint til andre enn personen man var sint på, vel?

Stew hørte godt hvem som kom i gangen, men ristet hardt på hodet. Hadde ingen planer om å rømme huset bare fordi han hadde kommet tilbake. Det passet ikke hans stil - han selv var uansett mye sterkere, så han kunne slå tilbake på hva enn det måtte være småen prøvde seg på. Så nei, med ham var det nok ikke så farlig nei. "Det går bra," la han til, om hun ikke hadde oppfattet nikket hans, og trkk en hånd gjennom det rufsete sorte håret. Visste liksom ikke helt hva han skulle si eller gjøre, fikk vente til trollet entret stua.

Hadde hørt alt som ble sagt, bare ikke hatt gidda til verken å kommentere det eller i hele tatt egentlig bry seg. Det eneste hun ville, var å få i seg noe mat. Var så sulten at hun var sikker på at hun skulle stryke med om hun ikke snart fikk noe mat i kroppen. Hadde aldri før vært så sulten i hele sitt liv, det var helt grusomt. Ante ikke hvordan det fungerte, det bare - bare, var sånn, liksom. Snudde på hodet og skvatt litt da han sto i døra, ble til å smile kjapt før hun så tilbake på brødskivene. "Er du sulten?" undret hun og hevet et spørrende øyenbryn, selv om hun ikke så bort på ham en gang. Merkverdig, det derre der.

"Rik på det?" hun hevet et bryn og dunket ham halvhardt i skulderen. "Ti på deg. Dere skal fikse dette nå, ikke lage det verre enn det allerede er. Det går bra, jeg lover." Tok heller bare et tak i armen hans og dro ham med seg inn i stua, slik at han ikke skulle få den lange tiden til å konsentrere seg om hva han skulle si. Fikk han for lang tid, kom han sikkert til å backe ut, derfor var det like greit å bare få alt gjort med det samme. Det pleide som regel være nøkkelen til suksess. "Stew? Det er noen her som vil snakke med deg." Hun prøvde å dytte Matt litt lengre frem, men visste ikke helt hvordan det funket. Da den svære mannen reiste seg fra sofaen var det nesten som hun selv også fikk ståpels, han var ikke lite skummel med sine nærmere to meter.

Nesten skamful da hun nå så på Pen. Det var vondt å ha vært grunnen til dette. Generelt sett, ikke sant, være grunnen til at de i det heletatt hadde startet å krangle. Det var ikke så koselig. Satte seg opp fra liggende stilling, kun for å ikke være helt forsvarsløs om noe dumt skulle skje. Skjønt tvilte på at Pen ville brakt Matt tilbake hit hadde han hatt intensjoner om å skade seg selv ved å starte en eller annen slags kamp. Stew var lett den sterkeste der i leligheten. Usikker på om de andre tre guttene samlet en gang ville klareå holde ham tilbake om han sank tilbake i aggresjon. Den aktive typen aggresjon hvilket minnet mer om et ADHDblackout enn proposjonelt sunt sinne. Var bare glad han hadde roet seg i det siste. Ikke ble like sint når han ble det.

"Hm? Ja." Henry smilte vagt. Håret så uten form eller stil akkurat nå at det nesten var en frisyre i seg selv. "Vil du ha kinesisk eller noe?" fristet i grunn ikke med brødmat. Noe mer fyllende hadde vært godt. Hvor enn trett man var akkurat nå. Var sikkert ikke en gang trett lengre når maten kom på døren. Ikke akkurat i humør til å gå ut og se folk akkurat nå. Eller for den saks skyld kledd til det. Me ndet kunne man jo fikse fort, også. Skjønt problemet ved mangelen på lyst til å se folk bestod. Hadde noe penger til overs et eller annet sted. Nok til et måltid fra en billig kinarestaurant.

Fulgte etter Pen med blikket senket til hælene av skoene hennes. Lukket så øynene straks de entret stuen. Kunne kjenne magen knyte seg ubehagelig kun i nærværet av de andre to. Dette var.. skummelt. Nettopp. Akkurat nå var det hele skummelt, helt framtil man ble dyttet fram for å konfrontere mannen. Et vagt hikst, så ikke opp på ham eller noe. Ble bare stående ubekvemt og tite fra Pen til.. vel, ingenting.
"Altså, der var denne tingen, ikke sant, hvor det skjedde noen ubehageigheter, og, du vet, det var ikke så kult, og.." nettop. Tittet vekk fra mannen stadig. Men holdt from fredsoffringene denne gangen. En liten, søt, men, vel, ikke videre anatomisk korrekt bamse og dette spillet. Fordi noen ganger var det bare nødvendig. "Du vet. Unnskyld. Og ting." stadig uten å se ham. Kun gulvet. Med kvalmen pressende i halsen. Uroen.. redselen.

Pen nikket litt mot Avril, som et tegn på at de kanskje burde gå ut av rommet. I og med at Matt hadde gått tilbake for å be om unnskyldning hadde hun ingen tro på at det kom til å bli drit utav det. Dersom Stew ikke var altfor sint, i hvert fall. Var han det burde hele leiligheten være klar til å storme stua for å redde kjæresten hennes. Hadde ingen ønsker om drap, for å si det sånn. Hun snudde lett og satte kursen ut selv, for å gi dem den tiden de trengte. Forbi ham klappet hun Matt på skulderen og smilte skjevt, det kom til å gå bra.

Sash hadde laget seg en skive som hun begynte å gumle på, frem til han spurte om kinesisk mat. "Ja takk!" utbrøt hun, og ble til å dumpe skiva midt i søppla. Hadde kanskje ikke penger til å hive mat, men akkurat der og da kunne hun ikke ha brydd seg stort mindre. Det var fantastisk å kunne spise varm mat, pleide være et par dager der de ikke gjorde det i løpet av en uke. Hun satte seg opp på kjøkkenbenken og fulgte ham bare våkent med blikket, et smil flakkende over leppene hele tiden. Kjekke mannen hennes.

Kjente seg så igjen i ordene til Matt, at det nesten ikke var morsomt en gang. Han nikket mens kompisen snakket og prøvde å unngå å få blikkontakt med ham - ikke at det var et problem akkurat - ville ikke provosere mer. For selv om han ikke var redd duden, så ville han ikke ha ham som uvenn. "Unnskyld selv. Var vel jeg som starta det," svarte han lavt og trakk noe på skuldrene, visste jo han hadde gjort noe galt på lik linje med Matt, om ikke verre. Så på pakkene småen holdt mot ham, og hevet et øyenbryn. "Men, jeg har ingenting til deg..?" plutselig forvirra, klødde seg litt i hodet, forsto plutselig ingenting.

Aye, okei. Fulgte etter Pen ut. De klarte seg vel. Virket ikke som om det var noe annet i rommet akkurat nå enn ydmykhet. Ikke at det hadde vært mye å gjøre for Stews del om det så skulle klikke. Var mer å redde småen fra fists of fury, om man kunne kalle det det. Sa ikke noe, behøvde vel ikke heller. Kun forlot rommet. Lukket døren. La den inntil karmen, om ikke annet. La de få litt privatliv. "Gaver? Din idé?" spurte Pen. Jo, okei. Kunne.. snakke til henne. Være okei med henne. Framtil de hadde kommet tilbake hadde den kvelden ute vært fantastisk. Hadde trivdes i selskapet til Pen. Det var kun.. ja, omstendighetene som ødela.

Beveger seg over, plasserte buken mot knærne hennes. "Bestille inn?" magen rumlet høylytt. Kunne formelig kjenne rumlingen spre seg i kroppen til skjelvninger. Behøvde mat, og det straks. Akkurat som henne. "Bare soyanudler eller noe." noe billig. Hadde litt penger, men ikke mye, akkurat. Nok til det billigste på en ordinær take-out rastaurant. La hendene på hoftene hennes, hvilte de der. De passet så fint der, slik akkurat i skillet mellom midije og hofte. Ville ut i kveld. På et eller annet vis. Kanskje ikke danse, men.. se henne danse. Eller stikke ut og grille eller noe. Hadde vært koselig.

"Har ikke noe å si, bare.. ta de." det var.. det eneste riktige, skulle man tro. Også, om ting var så okei som de virket.. kunne de spille. Mens jentene trodde de.. snakket om viktige, dype ting. Hah. Viktige, dype ting var tullete. Uviktige, kunne man vel kalle det. Snakket egentlig aldri om noe dypt og viktig til guttene. Visste ikke hva de virkelig visste av ting som skjedde. De viste.. grovt sett litt om det meste, men hadde aldri fått input videre. Sant, de visste moren hans var en fet, krevende ku, men ikke til noen grad hvor mye av en ku hun var, eller for den saks skyld akkurat hvor farlig overvektig. Det var bedre slik, så man slapp å tenke på det mens man var her med de. Og slapp de.. blikkene. Ville ikke ha blikk i medynk.
Tittet omsider opp på Stew, møtte blikket hans. Virket ikke sint, akkurat. Men trakk seg igjen straks. "Vær så snill." det var på et eller annet vis bare viktig å fikse det. Og gaver far en fin ting å fikse det meste på.

Hun sukket litt og hvilte ryggen inn mot veggen, hadde aldri trodd det skulle være så vanskelig for guttene som det så ut som om det var. Likte ikke at det faktisk hadde vært en så ille krangel, slik at Matt hadde følt at han måtte kjøpe gaver til duden. Og det var meget sjeldent han smisket til det ytterste. "Var ikke min idé, nei," svarte hun og ristet litt på hodet. "Han kom på det helt av seg selv. Hvor han fikk det fra vet jeg ikke - det bare kom til ham." Hun dro en hånd gjennom håret og kastet et blikk på Avril. "Hvordan er Stew i humøret? Vil ikke at Matt skal knuses der inne akkurat."

Smilte bredt da han plutselig sto foran henne, og la hendene rundt halsen hans. "Høres bra ut," smilte hun bredt. Kjente sulten spre seg om kroppen hennes, gledet seg til å få noe mat i skrotten, som føltes minst 80 år der hun satt. "Hva skjer inni stua?" undret hun, hadde merket seg at det plutselig ble så stille - og det var sjeldent et bra tegn. Glad det ikke var hennes problem tho, det pleide sjeldent å være det, og takk gud for det. Var glad hun sjeldent generelt havnet i trøbbel.

Stew tok imot bamsen og spillet, med en klump i halsen. Ikke visste han helt hvor han skulle gjøre av seg heller, så han bare reiste seg opp og klødde seg litt i hodet. "Har ingenting å gi deg.." la han til igjen, litt forvirra over å ha fått no. "Og det var jo jeg som begynte.. unnskyld." Strakte ut armene litt, som for å spørre om det var greit med en klem. En klem pleide å gjøre opp for det aller meste de to imellom, og håpte jo at det skulle gjøre det nå også.

"Classy." kun for å påpeke. Joda, søtt nok. Var ganske koselig og silkt. "Virker ikke sint, du vet. Mer.. bekymret." hvilket i grunn var greit nok. Å være bekymret i slike situasjoner var jo normalt. Heller det enn sinne. "Går sikkert fint." trakk lett på skuldrene. Hadde de tenkt å sloss ville det ha skjedd alt.
Startet vandre i retning av altanen. Kun en meter eller to vid, knappe en meter vid. Nok til å stå på, kun. "Hva med en røyk eller noe?" kunne sikkert trygt gå ut og trekke nikotin. Namnam. Nikotin. Kun når man var stresset, dog. Aldri til vanlig.

"Har det noe å si? Sikker bare.. ting." nok en gang for trett til å forstå det hele. Betydde liksom bare ikke noe. Var det noe alvorlig hadde de blitt advart, tross alt. "Har du telefon?" telefonen hadde vært fin. Hadde mistet sin for en stund siden. Hadde ikke hatt tid, ork eller penger til å kjøpe en ny en ennå. Og kinamat var langt viktigere enn en ny fon, og alt dette. Forble stående stille. Tittet ikke ut i gangen en gang. Orket ikke ense de andre akkurat nå. Hadde blitt dyktig til å overse andre de siste månedene, takket være dette stedet.

Smilte kun. Et ubekevemt, øre til øre, litt sært, apeaktig glis i det han slo armene om Stew. Så klart. En klem. Helt klart, det var finfint. "Vil du ut i kveld? Feste." murret kun. Kinnet presset mot mannens brystkasse. Nådde ikke stort høyre. Hadde ikke fått nok festing kvelden før eller noe. Nei, nei. Å stikke på en bar og få kvinner til å kjøpe drikker til en fordi man kunne, ikke sant, leve på at man var semi-kjent. Men stadig.. fattig. Å få drinker betød ikke at man flørtet med de eller noe. Nu-uh. Ville bare.. ut, sant. Bli drita. Den slags.

Hun nikket mens Avril snakket, det var beroligende å høre at stemningen i det minste var litt bedre enn hun hadde forventet. Hadde nærmest vært like redd som Matt, men måtte jo være den sterke av de to fra tid til annen - som tydeligvis var i dag. "Erh - nei takk, jeg røyker ikke," svarte hun, litt nervøs. Den lille tålte ikke røyk, akkurat. "Men jeg kan være med utenfor om du skal." Hadde ikke noe bedre å ta seg til uansett, og nå som det viste seg at jenta ikke var så crazy og teit som hun først hadde trodd, så viste det seg at det å være med henne kanskje ikke var så teit som hun først hadde trodd. "Terrassen eller ytterdøra?" egentlig hennes valg, var hun som skulle ut og blåse, ikke henne selv.

"Joda, men neida, men," trakk bare på skuldrene, hadde vel snakket lit rundt segselv og forsto ikke helt på slutten der hva det egentlig var snakk om. Derfor tidde hun bare helt stille, og lot være å si mer om den saken. "Klart det." Hun fant raskt mobilen ved siden av seg på kjøkkenbenken og fant nummeret til kinaen. Det var ikke akkurat første gang de bestilte derfra. Hun bestilte det de begge skulle ha før hun la på igjen, kjente sulten gnagde innvendig i henne enda. Kunne ikke vente med å sette tennene i noe deilig kinamat, det var favorittmaten hennes - definitivt.

Stew holdt lille knøttet mot seg, det var merksnodig at de bare ble venner igjen sånn som det. Takk gud - hadde han mistet både Avril og Matt hadde han ikke greid seg en dag i levende live. Hadde da ikke visst hva han skulle gjøre. Heldigvis hadde begge to kommet spaserende tilbake og reddet dagen hans, som de så ofte gjorde. "Klart det!" gliste han og rufset håret til Matt, slik at det sto litt til alle kanter. "Noe spesielt sted du vil?" hevet et bryn og gliste videre, strålende fornøyd.

Melody trippet utålmodig ute ved døra. Armene slått om seg, til tross for at det var sommer forble regnet alltid kaldt. Banket nok en gang på døren, utålmodig. Pakket inn i en massiv genser, farens, med håret under hetten, sminken på plass, nettopp fordi hetter var fantastiske. Murret bitter. Fint. Okei. Så ingen svarte. Forsøkte døren, da. Bare å åpne den. Den var visst nok åpen. Godt, fint. Kunne jo i grunn bare anta at det var deres sted. Adressen hun hadde funnet på nettet var rett, uansett. "Stew?!" relativt høylytt. Sparket av seg skoene, som om dette var hjemme. Dryppende våt surret Melody videre inn i leiligheten. "Satan, Stew! Drit i dette, far sa du og tapervennene dine bare henger rundt her hele tiden!" betydende at han var obligert å være der nå. Spesielt ettersom døren ikke var låst eller noe.

Pete åpnet øynene idé bråket utenfor tydeligvis sto midt i hans egen stue. Han kom seg ut av senga og trakk på seg bokseren, selv om det var skikkelig deprimerende å sove uten når Kaiya ikke en gang var hjemme, og trakk t-skjorta videre over hodet. Var så vidt han ikke trakk med seg balltreet da han lusket seg ut fra soverommet, men det fikk gå. Hørtes ut som en jentestemme, og det skulle han vel greie å overvinne. Han snek seg rundt stueveggen og sto plutselig midt foran ei jente, som var den mest kvinnelige formen av Stew han noen gang hadde sett i hele sitt liv. Med det samme mørke håret og de harde korrekturene i ansiktet kunne de vært tvillinger, bare ansiktet hennes tilsa at hun var et par år yngre enn dem, eller lignende. "Erh, beklager, tror Stew sover," begynte han og klødde seg litt i nakken. "Kan jeg ta imot en beskjed?"

Labbet videre innover i leiligheten. Var ikke akkurat som om hun syntes det var kult å besøke mannen eller noe. Men nå hadde jo faren bestemt seg for å være en total bitch om det faktum at hun hadde bestemt seg for å slutte på skolen. Var ikke som om det var noe poeng i å gå der når ingen av lærerne forstod at hun ikke ville ha lekser eller noe. Nope. Så da dro hun hit. Hadde ikke akkurat mange venner eller noe.
Tittet tomt tilbake på mannen i t-skjorte og underbukser. Munnen falt på en måte bare åpen. "Du.. du er.." storøyd ble hun til å bare stirre på mannen like framfor henne. "Å guri." kunne kjenne hjertet raste, fristet til å hyle, men ville nødig bli assosiert med den blonde jentene i klassen som hadde trodd at etter år med mobbing ville det ikke bety noe når de kastet henne en ben, kun fordi broren hadde, sant, startet i et eller annet liksomband hun selv ikke hadde trodd så høyt som. Mener, mange ble jo nevnt i de sladrebladene.
Rakte ut en hånd, som for å kjenne om mannen var ekte, men ble heller til å klaske til ham over kinne. Se, det var sannere enn noe å bare ta ved. I fantasiene hennes ville ikke mannen bli sint for noe slikt. Bare komme med en cheesy kommentar om at han likte rough sex eller så.

Til ikke helt våken å være, ble han om mulig enda mindre våken da han plutselig fikk et slag servert over trynet. Hvorfor hånden hadde kommet susende etter ansiktet hans kunne han ikke forstå, og han var heller ikke interessert i å vite det heller. "STEW! Du har besøk!" han snudde seg og vandret innover mot rommet til Stew og Avril, med hånden enda plassert mot kinnet, og egentlig bare slengte opp døra. Hadde enda ikke sunket inn for ham at hun faktisk hadde slått ham, av en eller annen merkverdig grunn. Hva var det med kvinnfolk nå til dags a?

Stew hev seg opp av sengen og gned seg i øynene, men gav Avril et rolig kyss på kinnet da han oppdaget at hun begynte å våkne opp. Bredde over henne dyna igjen og fikk kledd på seg selv, og da han kom ut i stua for å se hvem det var som sto der, kunne munnen hans like godt falt ned til gulvet. "Hva i satan er det du gjør her?"spurte han forskrekket, selv om han egentlig ikke ønsket noe svar på det. Det var da forbanna irriterende, hvorfor skulle det beistet ødelegge morningen hans?

"Far er en jævel, og Kevin kastet meg ut. Jeg bor med deg fra nå av." armene krysset over brystkassen. Nettopp. Dro ikke herfra, om han så bestemte seg for å en gang forsøke å kaste henne på dør. Nah, man. Visste svakhetene hans. Hvor han var kilen og hvor han var sår. For han var sår på forskjellige steder. Steder det hjalp bedre å slå om så ble nødvendig.
"Har dere sprit i huset?" hadde ikke drukket på vel så mange dager. Hadde ikke tenkt å gå en eneste til uten. Var ikke kult, mann. Kevin hadde gjemt alt, eller tømt det ut, hva enn det var han hadde gjort. Og klikket helt når han fant stæsjet hennes. Brent det i bakhagen mens kjæresten ble høy på avgassene gjennom det åpne vinduet. Var visst ikke en god innflytelse. Så synd, da. Beveget seg nærmere broren, ja. Fordi det var nødvendig. Skulle bare se på ham. Forsøke å kjenne ham igjen eller noe. Virket ukjent. Slankere, roligere.

Han hørte etter på forklaringen hennes, og da hun var ferdig ble han til å dra hånden over ansiktet og sukke. "Men, hvor i alle dager har du planer om å sove? For du ser, her er det helt fullt. Pete og Kaiya på soverommet, meg og Avril i stua, Matt og Pen på kjøkkenet og Henry og Sasha på vaskerommet. Du får få en madrass på gangen." Han trakk noe på skuldrene og så seg rundt, for å prøve å finne utav hvor hun kunne sove - men fant liksom ingen sted. Ville ikke plassert henne på rom med ett av parene, det ville bare få henne arret for livet og gjort at hun heller flyttet ut på gata enn å bo med dem. Og, hun var tross alt lillesøstra hans, han var da faktisk glad i henne. "Kom her du småen," flirte han og gav henne en klem. Visste ikke helt hvor det kom fra, hadde bare ikke sett henne på lenge og det var den første reaksjonen som kom til ham. "Det er godt å se deg igjen. Selvfølgelig skal vi finne en plass til deg å sove."

"Hei, du." Klemmen. De var jo voksne, var de ikke? Behøvde ikke skvise og klemme, akkurat. De kunne bare, sant, oppføre seg som voksne. Fistbumpe og den slags. Stil Obama. Klemte vel tilbake. fordi det var godt å se ham igjsen. Og få en klem, skjønt som en av verdens få kule ungdommer skulle man ikke vise følelser, vise at det var godt å se folk. Nah, man. At best var det.. behagelig å ha ham rundt igjen.
"Har noen penger, om du trenger." hadde kun.. tatt noe, sant. Kevin sa aldri at det ikke var okei å ta av pengene hans, så hun hadde bare.. tatt når det viste seg nødvendig. Hvilket det hadde gjort et par ganger for ofte, vel. Plukket nedi baggen, en massiv, sort tøybag. Den eneste grunnen til at den ikke viste hvor møkkete den var var det faktum at den var sort. "Er ikke stort. Kevin vil ikke savne det." trakk fram et par lapper, kunne til sammen bli mellom fem og ti tusen et sted. Ikke mye. Mannen, Kevin, hadde spart, men la unna pengene hjemme. Hvilken taper.

Slapp taket rundt henne til slutt og tok et steg tilbake, for så å dra en hånd gjennom det sorte håret som sto til alle kanter. "Du skulle fått truffet alle, men de fleste sover, så.. du har hvert fall truffet Pete allerede." Stew flirte litt, hvorfor Pete hadde fått et slag i trynet var vel så og si uvisst, det var tross alt Melody det var snakk om. Hun hadde vel aldri vært særlig tam, egentlig. Øynene ble store da hun dro frem en haug med lapper, visste nå hvordan Kevin var og selv om han selv var diger og sterk var det ikke akkurat en fyr han ville kødde på seg. Mel hadde nok større ego og "styrke" enn ham selv, så det var ikke rart hun ikke hadde brydd seg om det. "Du er en syk, syk unge," flirte han og ristet på hodet, men tok imot pengene. Selvfølgelig gjorde han det, han var in big need. "Vi får bruke dem på en madrass og litt diverse du kan sove på," la han til og trakk på skuldrene.

"Pete. Hvor involvert er hun med kvinnemennesket sitt?" ville nødt miste sjansen til å legge seg an på mannen. Få den typen ligg man drømte om. Skjønt hun tvilte på at han var videre god. Mannen var liten, spenstig, men hadde på ingen måte noen super form for koordinasjon eller noe. Hvilket var nødvendig for et godt ligg, hva? Smilte kun, antok Stew straks skjønte hva det betød, skjønt han gjerne kunne håpe at var litt mer naiv enn som så. Hadde vært fint å kunne, ikke sant, bare forsøke det. Trengte ikke bli noe, ville ikke ha noe mer enn et ligg eller to. Forhold var ikke for henne, vel.
"Har et kort om du behøver mer." trakk på skuldrene, satt i farens navn. Et enkelt kredittkort, rett og slett. Kunne bruke det framtil det ble låst. Han kom vel til å gjøre det snart, så jo før jo bedre, i grunn.

Spørsmålet kom utav det blå, men hun var tross alt søsteren hans; så han forsto med en gang hva det var hun hintet til. "De er så og si forlova, så jeg tror ikke du har en sjanse," firte han og klappet henne på skulderen, før han snudde seg og ruslet inn i stua igjen. Hadde ikke direkte håpet at det ville skje, men for all del, Pete var Pete og hun var ikke første kvinnemennesket som ville ligge med ham akkurat. "Oi, folkens!" fikk svært lite reaksjon egentlig, så han bare duppet ned på sofaen igjen, prøvde å ikke skvise Avril vel og merke, og gjespet litt. For en lat morning.

Pete, som la merke til at Stew kom tilbake aleine fra gangen, så seg litt skremt rundt hjørnet for å finne ut om skrekksøsteren enda var der. Ville nødig ha et nytt slag på tryne så lenge Kaiya ikke var der for å beskytte ham. Håpet på at hun snart kom hjem!

Okei. Kult. Så behøvde det ikke være offentlig eller noe. Bare.. i det stille. I mørket. Men. Okei. Hvor var det nå mannen sa at folk lå? Rundt. Husket ikke noe eller.. noe. Kunne uansett vært godt med.. mat. Hadde ikke spist på e nstund. Et par timer, snart et døgn, egentlig. Ble til å lete etter det fabulerte kjøkkenet, men gikk så klart i feil retning. Kun for å møte på den samme mannen som tidligere. "Hei." tittet stille på Pete. Han virket redd. "Hva er du.. trodde ikke du var slik en kjerring." rett for småpenter. Ffff. Menn nå for tiden.

Pete skulle til å rette seg opp i ryggen igjen da hun plutselig sto foran ham. Han skvatt til, og ristet på hodet. "Redd, nei. Heller usikker på slående kvinnfolk," forklarte han med en håndbevegelse. "Kanskje jeg kan få et svar på hvorfor jeg fortjente et slag i trynet?" Hørte bare Stew smålo fra sofaen, som tydet på at han sikkert ikke kom til å få et skikkelig svar, men det fikk bare være. Måtte jo spørre, forsto jo ikke hva det var han hadde gjort galt en gang.

Hevet et bryn. Slående kvinnfolk. "Slående vakker håper jeg du mener." tørt, nesten truende. Fordi han visst nok var i baklommen hennes alt uansett, så hvorfor ikke. Skremme ham litt, som man gjerne gjorde med de litt sære vennene til søsknene ens. Ertet, plaget, nært på mobbet.
"Du hever ikke et balltre mot meg. Aldri." det nærmeste av grunn hun kunne komme på som ikke var sannheten. For sannheten var bare skrekkelig. Å skulle fortelle ham at hun hadde slått ham for å være sikker på at han ikke var en kinky fantasifigur var ikke akkurat fristende. "Kjeften!" inn imot stuen. Ukult. Mannen skulle ikke le av henne. Ingen fikk le av henne i grunn. Men spesielt ikke de korka brødrene.

"Slående v-," fikk seg ikke til å si ordene, det var lillesøsteren til Stew. Det gjorde hele tingen mye mer fucka. "Slående annerledes," svarte han bare og tok et par steg bakover. Orket ikke noe chickfight, kunne ikke gjøre noe tilbake mot henne uansett, og det var ikke gøy. Hatet å være i kamper der han ikke kunne gjøre noe tilbake, det sugde ganske hardt egentlig. Stew fortsatte bare å flire, fant henne egentlig ganske så morsom, noe hun visste. Jo mer hun terget på ham, jo mer lo han av henne. Og hun hadde tross alt kommet til hans leilighet for å bo der, ikke omvendt. Pete hevet et bryn da hun uttalte seg igjen, og satte armene i kors over brystet. "Selvfølgelig hever jeg ikke et balltre mot deg. Ville du gjort det mot meg kanskje?" nesten litt redd at hun skulle dra frem en kniv å knivstikke ham eller noe, hørtes nesten slik ut på måten hun snakket på.