Open your eyes, you're not blind

"Du gjorde det." hadde hevet et balltre. Om det så ikke var mot henne direkte så hadde det ganske generelt vært hevet i hennes.. retning. Framtil han forstod det ikke var, sant, en skurk av noe slag. Var jo kanske litt av en skurk, men ikke så veldig. Stjal bare når det ble nødvendig. Eller om hun ikke likte noen, ikke syntes personen fortjente å ha hva de hadde.
Tittet inn mot soverommet, et av rommene i leiligheten med åpen dør. En av de hvor det sikkert ikke var folk. "Vel, jeg legger meg. Det var fint å snakke med deg, vakre, lille." bustet lett i mannens hår - de var vel omtrent jevnlange - for så å masjere inn gjennom den åpne døren. Et ledig soverom. Kunne sove der. Var trett, uansett. Og om det så originalt var hans seng så var det jo i grunn bare bedre. Lukter og den slags var alltid velkommen.

Han så på balltreet han hadde satt ned inntil veggen og klødde seg i hodet. "Jeg trodde det var en skurk. Men jeg satte det kjapt ned igjen," fortet han seg å si, hadde ikke akkurat planer om å slå henne ihjel eller det som kanskje verre var. Ble litt overrasket over at hun skulle legge seg, og mer overrasket over at hun skulle stjele hans soverom. Hoppet inn på rommet etter henne og ristet på hodet. "Som Stew sa, soverommet er opptatt. Du må finne en madrass å ligge på gulvet i gangen." Ble bare stående å se på henne, skumle dama, ville ikke helt krangle med henne heller. Men sengen den var hans, og den skulle forbli hans, om han så måtte bære henne ut på gangen.

"Du bruker den jo ikke uansett, hva godt gjør den deg?" hadde han tenkt å bruke den kunne han ha lagt seg da Stew kom inn på stuen. Det å skulle ha den først nå når den var opptatt var barnelek. "Om du absolutt vil sove videre har ikke jeg noe imot å dele." hevet et bryn, rent lekent. Det var vel greit nok, kunne helt klart dele seng med mannen om han var så opptatt av å bruke den. Det var jo ikke noen madrass ute i gangen ennå eller noe heller. Ville bli et lite problem.

"Den gjør meg det godt at jeg kan få fortsette på søvnen min, som du så vennlig avbrøt med å trampe inn som en innbruddstyv," svarte han og la armene i kryss over brystet. Kanskje han var litt barnslig nå, men det var en prinsippsak at den senga tilhørte ham selv og Kaiya, og bare dem. Og - ville ikke ha Kaiya hjem til en fremmed jente i senga, eller lukten av ei jente. Det kunne være nok til å sette henne i fyr og flammer, og denne jenta var ikke verdt det akkurat. "Sorry, men du må finne en annen plass å sove."

Et par dager hadde gått, ikke mer enn en uke. Det var ikke så mye. Ting var ikke så ille. Ting var alrdi virkelig ille. De var ekle, men aldri virkelig ille. Folk hadde til nå lagt seg, virket det som. Hadde i løpet av kvelden en gang sneket til seg en av de større flaskene fra et av kjøkkenskapene. Vodka med kun et hint av smak. Lime eller så. Betød ikke stort, så lenge det virket, sant. Plassert på madrassen ute i gangen, som gitt, vel, kjøpt. På dynen, dog, ikke under. Med en pakke sigaretter like ved, hadde ikke røykt noe ennå, røykte egentlig ikke, men det virket som en okei måte å håndtere ting på. En måte å døyve stresset på, mette magen, stilne hodet.
Vel siden. Fristet ikke nå. Kun spriten var nok. Slukte det, litt om litt for å ikke kaste opp. Det hele var ganske grelt, tross alt. En motbydelig smak på det, men det funket. Kun på kveldene når alle sov uansett var dette okei. Å la tårene trille. Hikste stille og være slik nesten okei til morgenen etter. Alt for å kunne fortsette spillet. Late som om alt var kult og fantastisk. Som om ingenting betydde noe. Som om avslag på avslag fra Pete-mannen ikke såret, som om det faktum at den lange mannen, hva han nå enn het, ignorerte henne helt ikke var frustrerende. Kunne hende han ikke mente det, han virket jo helt på jordet uansett. Litt som henne. Skjønt fjernere til tider.
Skvatt til da en dør ble åpnet. Tørket vekk sikkel og snørr som hadde samlet seg under nesen og rundt munnen. Gjemte så flasken før hun tørket bort tårene. hvem enn det var hadde sikket sett alt av det, dog. Var nok for sen, uansett. Så forble sittende. Stirret på gulvet. håpet at vedkommende ikke var noen som brydde seg.

Stew var visst den eneste i hele huset som ikke hadde greid å sove. Det var altfor varmt i stua, og med Avril sovende halvveis over seg ble ikke saken enda mye bedre. Og ikke nok med det; prøvde han å åpne vinduet insisterte fruen på at det ble for kaldt, så det var intet annet å gjøre enn å ligge å stirre i taket frem til han sovnet, eller besvimte av heteslag. Etter å bare ha ligget slikt, i sikkert over en time, greide han ikke mer og kom seg opp på beina. Bestemte seg for å gå på do for å gjøre sitt ærend, og kanskje ta en iskald dusj for å faktisk kunne legge seg i stua igjen. Han åpnet døren fra stua til gangen så stille han bare greide, uten å vekke noen, annet enn Melody. Det virket som om hun allerede var våken, og da han poppet hodet inn døra merket han seg raskt tårene hun børstet vekk, og alkoholen hun gjemte unna. Han smatt seg gjennom døra og lukket den stille bak seg igjen, før han satte seg ned ved siden av henne på madrassen. Visste ikke helt hvordan han håndterte ting som dette, var heldigvis ikke så mye av det med Avril, eller for så vidt de andre jentene, og priste seg jo lykkelig av den grunn. "Vil du snakke om det?"

Fint, flott. Selskap. Lukket øynene for så å la hendene dekke hele ansiktet. Nei. Nei dette var ikke en situasjon man trivdes i. Folk visste ikke hvor ille ting var. Folk burde ikke vite hvor ille ting var. "Nei." et enkelt svart. Lavmeldt, nært på hviskende, ettersom stemmen hadde streiket. Tippet seg kun over på siden, inn mot skuldren hans. Ville vært fint. En god, vid skulder å gråte på. En hvilken som helst skulder å gråte på, i grunn. Trakk bena godt oppunder resten av kroppen, hvilket var nå var vendt mot ham, slik at knærne hvilte mot låret hans. "Det er ikke noe." visste vel hun var ekkel mot folk. Skjønt hun ante ikke hvorfor hun oppførte seg slik, det var bare sånn. Hadde fått en ry, og siktet etter å beholde det. Mørk. Det var det de kalte henne hjemme. Hvilket var greit nok. Trivdes med å være mørk, det var en fin ry å ha. Det fikk en til å virke mystisk, men ga en likevel lov til å være akkurat så løs man ville uten å miste ryen. Ga en lov til å ta til seg så mange menn som nødvendig for å føle seg elsket uten å bare være en normal tenåringshore i andres øyne. "Hva gjør du oppe?" forsøke å bare.. ikke sant.. snakke det bort. Stemmen sviktet, dog, gjorde det vanskeligere.

Kjente han fikk nesten litt vondt av henne, selv om hva enn det var hadde hun mest sannsynlig bragt det på seg selv. Hun var jo sånn; rappkjefta, frekk og lite interessert i hva andre hadde å si. Men det betydde tydeligvis ikke at hun ikke hadde følelser, snarere tvert imot. Kanskje hun hadde for mange hun ikke greide å holde styr på? Det kunne jo nesten virke sånn. Stew la armen godt om lillesøstra og trykket henne inntil seg. Han ble til å hvile haken mot hodet hennes, og lukket øynene halvveis igjen. "Skulle bare ta en kald dusj," svarte han rolig, før han hørte hvordan det hørtes ut og sukket oppgitt av seg selv. "Det er så varmt i stua," forklarte han videre. "Er ikke mulighet for å sove der med mindre jeg tar en kald dusj." Han så ned på ansiktet hennes, så nesten utgrått ut. Likte ikke helt følelsen han fikk av dette, ville ikke at hun skulle være lei seg. "Men det nytter ikke å snakke det bort, eller si du ikke vil snakke om det, for det tror jeg du har godt av. Er det noen som har gjort deg noe?"

Forble kun sittende inntil mannen. Han var varm. Hjertet hans slo kjappere ettersom han snakket. Nervøs, antagelig. "Du ringte aldri. Du sa du ville ringe." skjønt det hadde hun gjort óg. Hadde aldri klarte det selv. Tanken på at kanskje var grunnen til at han ikke ringte at han ikke ville ha mer med henne å gjøre. Han hadde tross alt dratt i utgangspunktet. På det viset óg forsvunnet. Ville ikke akkurat trenge seg inn i livet hans, men det hadde blitt en nødvendighet etter en stund. Hadde ikke lengre noen steder å gå. Alle der var hjemme med åpne dører hadde gått lei av spillene hennes, omsider også Kevin, det før hun rakk å finne noen i området han bodde. Dette var siste løsning. Dette eller et motell. Og ærlig så hun ikke helt hvor trygt det ville være å være helt alene på et eller annet billig motell. Det var tryggere med folk rundt. De kunne stoppe ting om noe spant ut av hendene hennes. Eller hun kunne få seg selv ut av tankesporet ved å være sosialt aktivt med andre.
"Jeg tror ikke folkene dine liker meg. Kan ikke klandre dem, men." likte det jo så klart stadig ikke. Å være i veien. Lot som om det ikke betydde noe. Var dyktig til det. Framtil de dro hver til sitt og hun ble alene igjen. Ante ikke hvem sin alkohol det var. Og egentlig så betydde det vel ikke noe. De var for blinde, kom bare til å klandre hverandre og krangle som småbarn. Plukke på hverandre og kakle.

Ordene hennes sved innvendig, hadde ikke visst at det betydde så mye for henne om han ringte eller ikke. Hun hadde også sagt hun skulle ringe, men aldri gjort det. Derfor, hadde ikke tenkt at det gjorde noe, hadde heller bare tenkt at det ikke var så viktig for henne som hun ville ha det til. "Unnskyld," mumlet han, uten å vite helt hvordan han skulle fortsette en setning. Hva skulle en si til en gråtende lillesøster som hatet en? Det eneste han kunne komme på var å si unnskyld, og kanskje gi en forklaring. Ah, nemlig, en forklaring! "Jeg, errh, trodde ikke det var så viktig for deg om jeg ringte eller ikke," fortsatte han, dønn ærlig. Hadde aldri snakket med noen om dette før, hun burde være eneste som hørte det. "Visste ikke om det ville ha noe betydning. Og siden du ikke ringte, trodde jeg i hvert fall ikke at det gjorde noe at jeg lot være." Han trakk litt på skuldrene, skulle ikke akkurat legge ut om alt det han hadde gjort de årene han ikke hadde vært hjemme, ville ikke inspirere henne til noe dritt, men kunne vel si så pass hvert fall. "Så, om det ville ha utgjort en forskjell, så er jeg oppriktig lei meg." Bet tennene sammen, han hørtes ikke ut som seg selv en gang. Hvor kom alle disse ordene hans fra? Sikkert noe han hadde plukket opp fra Avril, hun brukte et smart språk i hverdagen. Tenkte over de nye ordene hennes, og kom frem til at det egentlig stemte. De virket ikke som om de likte henne, men det var vel egentlig ikke så veldig rart heller. "No offence, men jeg skjønner at Pete og Kaiya har et lite problem med deg. Du legger deg mer langflat foran fyren enn jeg tror du selv er klar over. Henry.. han er bare Henry, i sin egen verden. Sasha hater ingen, så om du greier å terge på deg henne er du god. Matt; vel, du spilte på gitaren hans, det er grunn nok for ham til å bli rasende. Og Pen, hun med det spanske blodet sitt, altså ikke så veldig vanskelig å irritere heller. Avril har ikke noe imot deg, ikke som jeg har hørt. Heller ikke med Sasha, eller Henry. De fire andre.." Han bare trakk på skuldrene og klemte henne bedre inntil seg. "Hva med at du finner deg en på din egen alder? Legg bort alkoholen og stjelingen, og finn en fin fyr på din egen alder. Helst en som ikke er så opptatt som det går an å bli. Du kommer til å bli lykkelig med ham, du må bare.. gi alt en veldig bra sjanse."

"Men han er et mål, du vet? En grunn." snakket om Pete igjen. Henry, ja. det var navnet til den høye mannen. Han var fjern. Ikke der. Syk, kanskje. Men dyktig. Kreativ. Hadde sett ham arbeide. Han hadde ikke visst det, sett det, hørt det. Visste det sikket ikke ennå en gang. Forstod, så klart. Men det endret ikke stort. "Hadde en liste. En lang en med ting jeg må gjøre før.. du vet. Ting ender. Noe å se fram til, jobbe imot." skolen hadde mistet mening straks listen trådde inn. Som mye annet. Listen hadde vært lettere å utfylle enn man skulle tro. Det var utrolig hvor mye ork man hadde når man ikke lengre orket tenke på hva andre tenkte om hva man gjorde. De fleste våget ikke si noe. Ikke for det, det hadde ikke noe å si hva folk mente om henne, så lenge hun ikke gikk i det hver dag. Her var det.. daglig. Ikke sant, konstante input, blikkene. "Jeg vet ikke. Beklager." visste ikke hvorfor hun gjorde dette. Hvorfor akkurat Pete og hvorfor det var så sinnsvakt vanskelig å slutte. Dadde ting bare vært lettere, så hadde det ikke vært et problem verdt å drikke over en gang.
"De er alle så.. ekle. Folk på min alder. Gutter. Jeg vil ikke.. være det de tror jeg er." skjønt det var hjemme. Men det ville vedvare her óg. Visste ingen andre måter å være på. "Han virket smart, ikke sant? Media.. og ting. Jeg trodde han kunne.. forstå. Se gjennom det." virket ikke slik nå lengre. Det hadde vært fint å ha noen som kunne ta vare på en. Noen som kunne gjøre hva Stew gjorde nå. Sitte der. Være der når ting ble vonde. Noen som kunne holde en når hun ikke fikk puste. Hadde vel håpt for mye, sett for mye i mannen. Media var dyktige til å sette opp falske idoler, gjøre de til noe de ikke var. Slik de hadde gjort Stew til en.. søt villstyring heller enn en brautende galning.

Hadde visst om litt av de her målene hennes, men ikke at hun hadde skrevet en liste, og definitivt ikke at hun hadde skrevet Pete på listen. "Media er flinke til å fucke opp folk," sa han lett, "bare se på meg selv." I media ble han fremstilt helt annerledes enn hvordan han egentlig var, så folk som møtte ham fikk som oftest bakoversveis og null lyst til å møte ham igjen. Men det var bare slik han var, og det samme gjaldt Pete. "Pete er en kjempefyr, han er det. Verdens greieste, om jeg får si det selv. Men han er opptatt, og at du legger deg flat etter ham gjør deg ikke populær, verken hos ham eller Kaiya. Å de to er viktige her inne." Han klemte henne litt fra siden, og strøk henne over håret. "Jeg skal snakke med jentene i morra, også skal vi finne en fyr til deg." Følte seg litt.. jentete? når han sa det, men mente det. Finne en som kunne passe på henne, som kunne gjøre alt for henne. "Jeg er sikker på at de kjenner en som kjenner en som kjenner en, som er perfekt for deg og kan passe på deg. Det fortjener du." Håpte at det hele med Pete kom til å roe seg etter hvert, for om han enn hadde vært singel hadde han aldri fått lov til å røre henne om det så smalt i helvete. Da hadde han personlig satt seg oppå fyren til han rant ut for oksygen, og ble kvalt. INGEN messet med søsteren hans, og slik var det bare ting fungerte i hans verden. Og i hvert fall IKKE noen av kompisene hans, det ble nærmest incest i hans øyne.

"Kan dra, om de vil det. Det blir lettere slik. For alle." eller så skulle man tro. Å være ute av veien om så for kun en liten stund. Slippe å være i veien. "Der er sikkert noen billige steder å ta inn på. Vandrehjem om ikke annet." skjønt det var alt hva folk fryktet mest. Å måtte bo på vandrehjem. Tanken på hva annet som var der. Den skumle typen folk. den virkelig skumle typen folk hun hadde lært seg å håntere. Menn var ikke lengre et problem. Lukket øynene med hodet stadig vendt imot halsen hans. En veldig behagelig hals, i grunn. La armene bedre om livet hans. Så ble han vel varmere, da. Men det ble hun også. Enkelt og greit. "Blir ikke lett å gjøre opp for alt dette, uansett." kunne derfor like godt bare forstette videre. Som en rovdyr. Uten evnen til å rygge. Gå tilbake.

Ordet vandrehjem fikk frysninger nedover ryggen hans, og han ristet bestemt på hodet. "Du skal ingen steder, og hvert fall ikke på noe vandrehjem. Du har et hjem her, ett du kan ha så lenge du trenger, et fristed. Du går ikke i veien for noen selv om det føles slik ut, det er slik vi alle føler det. Leiligheten er for liten til at vi kommer oss noe vei, vi går alle i veien for hverandre. Men det går bra, for vi må bare håndtere det. Og det må du også. Og det går bra." Han la den andre hånden, den som bare hadde hunget rett ned og ikke gjort noe, rundt livet hennes den også, og holdt henne godt mot seg. "Hør søss, jeg er her for å passe på deg. Jeg beklager at jeg har vært en dårlig bror, men jeg har sjansen til å gjøre litt opp for det nå. Bli her, vi ordner dette helt fint." Han kysset pannen hennes forsiktig og hvilte hodet bedre inntil hennes, hadde nesten glemt hvordan denne siden av søsteren var, den snille, uskyldige og alltid greie siden.

Forble kun klemmende. Var glad i ham, tross alt. Var en fantastisk mann, slik egentlig. Skjønt han var dyktig til å gjemme det. Under all gørra og de ekle kommentarene var det en søt mann. En snill en. Var sikkert derfor han hadde så mange venner. Virket som om han hadde mange venner. Men igjen, kjente i grunn ikke det sosiale livet hans lengre. De dagene var en saga blott. "Du er ikke en dårlig bror, Stew. Jeg er bare.. full av dritt. Så mange tanker. Det ligger vel til familien." var vel også grunnen til at faren var akkurat så skutt som han var. Ikke at mannen mente å være fæl, men han var ganske lumpen, tross alt. Burde sikkert vært greiere mot ham, men det var ikke lett å være oppmerksom på folk man var rundt konstant.
Tittet ned på puten, sukket. "Kan du holde meg? Kun til jeg sovner." hadde vært fint. Det var ikke så farlig hvem som gjorde det akkurat nå. Men han var der og slikt. Akkurat nå var han der. Og det var fint. Føltes godt. Riktig godt. Strøk lett over siden hans. Ikke noe fryktelig.. parlig. Kun for å ikke stivne i stillingen.

Hun hadde rett i det, at hun var full av dritt. Og det var jo derfor hun fikk så mange mot seg, men det var definitivt ikke bare henne. Det var så altfor mange som var fulle av dritt; som bare gjorde ting som passet dem, sa det som passet dem, knullet de som passet dem. Og det gjorde ikke saken så veldig mye bedre, akkurat. Stemmen hennes hørtes ut som et barn igjen, slik han husket den fra de var små. Veldig lys, litt pipete og bare hennes. "Selvfølgelig," mumlet han og la seg så godt ned på madrassen som han bare greide, ved siden av henne. Han la armene rundt den spinkle kroppen hennes og holdt henne godt inntil seg, som for å beskytte henne mot alt det onde i verden, slik han hadde gjort når han var liten. Husket enda hva de hadde lovt hverandre som barn, det at de aldri skulle avskilles, og at de alltid skulle passe på hverandre. Det var vel hans tur til å holde sitt løfte nå.

Falt ned sammen med ham, endret stillingen kun en smule for å kunne ligge bedre. Beholdt armene om ham, dog. Pannen nå hvilende mot brystkassen heller enn halsen. Kjente på varmen hans. En god, god varme. Smilte vagt. Akkurat der i dødsgrepet, kjente det nå. "Når startet du bruke godlukt?" sært. Pleide ikke lukte slik. Det var mer av en.. au natural på ham til vanlig. Ikke noe galt i det, så klart ikke. Så lenge man ikke stanket var det ingenting galt i å drite i parfyme og godlukt.

Stew rullet med øynene da hun nevnte godlukt, og poket henne i siden. "Ganske nylig, faktisk. Avril sin idé." Han lukket øynene sine også, hadde bare planer om å hvile litt frem til hun hadde sovnet, men neste gang han åpnet øynene var det sol inn fra det lille vinduet i ytterdøra. Stew satte seg forsiktig opp, passet på å ikke vekke Mel med å slenge henne veggimellom eller noe, og gjespet. Hadde sikkert ikke sovet så veldig mange timer, men nok til at det var lyst og at det sikkert var på tide å stå opp. Hadde begynt å tenke på å komme igang med trommene igjen, hadde behov for mer penger og en større leilighet, som ville si at bandet måtte få gang igjen. Håpet på at de andre var keen, kunne ikke akkurat gjøre det alene.

Det hadde ikke gått mange timene før alle var oppe. Alle unntatt Mel. Hvilket var grunnen til at alle gikk stille i gangen. Merkelig nok var det faktisk relativt stille den morgenen. Ingen høylytt små-krangling om bruken av badet, tv'en eller noe. Det var noe annerledes ved stedet. Noe føltes tyngre. Hvilket passet Henry helt fint. Satt stille på stueområdet hvor Avril hadde pakket inn sovesofaen for lengst. Satt på TVen for den minste av de. Den mentalt yngste. Føltes galt, liksom animert. Dette må være hvordan det føltes å miste hørselen. Påkledd, satt kun i sofaen. Tittet fraværende på tv-skjermen med kaffekoppen i hendene. Den lille sammenkrøket i den andre enden av sofaen med en pute til magen. Armene presset den - puten - inntil magen. Virket som om det påvirket alle. Denne sære følelsen. Tunge, ekle. Som om noen var dødende, eller alt død. Som om de kun ventet på beskjeden. Kvalm i tanken reiste han, Henry, seg fra sofaen. Kun for å være sikker på at ingen var død ble han til å vandre bort til den eneste ikke-bevisste personen i leiligheten. Satte seg på kne ved piken i gangen, tittet på den sovende piken for å se etter tegn på liv. Ubrydd over hvordan det så ut. Ikke at folk syntes å ha tid til å se hva som skjedde. De surret rundt. Som i overdrven fart. Eller ham i en treg, boble like bak. Strak hånden fram for å legge den mot pikens panne. Varm, men ikke unormalt. Hun våknet ikke, dog. Visste ikke helt hva han skulle tenke om det.

Kaiya surret rundt på kjøkkene med noe mat. Hadde tenkt å servere frokost for alle i lys av nyheten.. Pete hadde fortalt akkurat den morgenen. Virket som om hun hadde vært litt for hard på de fleste uten særlig til grunn. Så da var frokost en fin måte å unnskylde på. Samt at det var, vel, første gang på lenge de ville ha et samlet måltid i så fall. Det ville vært fint. Et helt vanlig samlet måltid. Hvor alle åt til de ble stappet også gikk og la seg strekk ut på hvert sitt sted igjen for å la maten synke ned. "Oppmerksomhet. Eggene." ville nødig servere svidde egg, selv om det hadde blitt *persons* oppgave.

Avril satt kun vet kjøkkenbordet. Så på Kaiya og *vedkommende* lage mat. Tittet i stillhet. Ja. Det var sært her. Ekkelt. Hadde ikke akkurat likt å våkne uten Stew der, men i synet av hvor han hadde endt opp var det okei igjen. Hun behøvde ham vel mer akkurat nå. Om man oppførste seg slik. Som en dritt, var det ofte mer under det. Samt det faktum at piken hadde blitt kastet ut av alle hjem hun hadde hatt. Kunne ikke være lett. Hadde aldri blitt kastet ut, tross alt, kun valgt å dra. Stirret fraværende på eggstekeren. Ryggen til vedkommende. Frokost ville vel fikse det meste.

Sasha hadde greid å okkupere dusjen først, så hun var helt sikker på at hun fikk det gode varme vannet, og slapp å dusje i iskaldt vann. Hatet å være den som dusjet sist, det var aldri nok vann til alle. Hun gjorde seg ferdig raskere enn svint, og hang håndkleet om den smale kroppen da hun gikk ut av dusjen. Kledde raskt på seg klærne hun hadde tatt med seg fra skapet sitt, og ble stående å ordne håret og sminken kjapt, før hun åpnet døren fra badet og havnet midt på gangen. Ble litt overrasket av å se Henry ved siden av Mel, men det gjorde egentlig ingenting. "Henry, hva driver du med?" hvisket hun lavt, ville ikke vekke jenta. Om hun var trett skulle hun få sove, så lenge hun bare ville. "Kom igjen, la henne sove i fred." Hun la en hånd på skulderen hans, før hun fortsatte videre inn i stua, så lydløst som hun bare kunne.

Pen hadde vært helt i sin egen verden, stått på kjøkkenet og bare tenkt på hva hun skulle gjøre, da Kaiya nevnte eggene. Hun kviknet litt til og nikket. "Oh, ja, så klart," svarte hun og kom seg til komfyren for å ordne eggene. Det var ingen som syntes det var spesielt godt med svidde egg, det kunne hun jo meget godt forstå. Selv likte hun ikke heller svidde egg, så det var jo greit nok.

Stew og Pete hadde slengt seg ned i sofaen ved siden av Matt, meget opptatt av barnetv eller hva det enn var som sto på. Tydeligvis interesserte det de tre guttene like mye.

"Det skjer noe i dag. Kjenner du det?" tittet opp på Sasha straks hun spurte ham hva han gjorde. Hvorfor han kjente på pannen til piken. Det var noe veldig galt på gang. Fulgte henne så inn mot stuen. Visste ikke hvorfor, men det var bare noe. Kanskje han bare var sulten. Disse greiene skjedde når han var sulten, hadde glemt å spise eller glemt å bruke dop over lengre tid. Den slags. Vel det var visst frokost snart. Det kunne sikkert fikse det. Om ikke annet delvis. Ting var alltid lettere med mat i magen. "Var det godt å dusje?" for å snakke det bort. Forsøke å ignorere hele greia med denne ekle følelsen.

Kaiya smilte så mot Pen. "Sovet godt?" kun for å holde en samtale gående. Kuttet opp grønnsaker, kun. Det var okei og alt. Hadde ikke noe imot Pen, men de syntes ikke å ha så mye å snakke om til vanlig. Ikke at de hadde det med å snakke til vanlig. Hun holdt seg vel mest av alt på Pete, noen ganger ble hun sittende alene. Det var også greit. Alene var finfint det óg.

Avril forble sittende på kjøkkenet, uten store endringer. Mens.. hm.. Matt lå i sofakroken, helt krøken sammen i en liten klump, om noe som helst. Trett, sliten, ekkel i hodet. Hadde ikke sovet særlig den siste natten. Hadde vært for varmt og slikt. Det var simpelt hen ekkelt på sommeren. Det å skulle sove i en leilighet med så mange andre. Ga seg derfor lov til å strekke ut en fot over fanget til nærmeste person. Hvem enn det var. "Noen bør åpne vinduet." kun for å påpeke det.

Sasha visste ikke om hun skulle le eller bare glemme det han sa, forsto ikke hva det var han mente. "Hm, nei, jeg kjenner ingenting," svarte hun og snudde hodet for å se på ham. "Hva mener du med at det skjer noe?" hevet et bryn, forsto ikke hva det var han mente med det. Men, det var kanskje ikke helt hennes ting å forstå. "Jepp - en dusj var deilig. Du skulle vært med." Hevet et flørtende bryn og smilte, det var jo ikke noe å skjule at hele huset så og si hadde et godt sexliv, en hørte det jo godt gjennom de tynne veggene.

Pen løftet blikket da Kaiya snakket, og nikket smilende. "Yep, du og? Du og Avril?" snudde hodet mot henne også, for å ha inkludert henne. Det var viktig at jentene hadde et godt samhold, den eneste som var waaaay utenfor var vel Sasha. Men hun holdt seg som regel bare med Henry uansett, så det var ikke så lett å få kontakt med henne.

Pete og Stew hadde også krøllet seg sammen, og det var Pete som fikk beina til Matt langt oppi trynet. "Om jeg åpner vinduet, tar du ned beina fra trynet mitt da?" undret han, måtte nesten hånde seg for nesa, Matt var vel ikke akkurat kjent for godlukt på beina.

"Vet ikke. En slik ekkel følelse i magen. Alle er så stille." det skjedde ikke med mindre noe var galt. Eller noen sov ute i gangen, så klart. Det var også en gurnn til å holde bråket til et minimum. Smilte vagt. "Neste gang." når man ikke var stuptrett og dårlig på grunn av noe. Kanskje det var torden i været. Pleide bli dårlig da. På grunn av vannet i luften, antagelig. Tok hånden hennes i sin egen. "Skal vi.. hjelpe jentene?" virket som det rette. Skjønt det kunne bli for mye hjelp óg, de var alt tre personer der inne, på et relativt lite kjøkken.

Klarte ikke helt holde tilbake simet. Et smil, vidt og vennlig. "Jepp, kan ikke klage." svarte Kaiya. Tok fram scones deigen fra ved radiatoren. Bakstgreier pleide stå der for å være varme mens de hetet. Nå stod den jo ikke på lengre eller noe, me ndet var blitt en vane å sette ting dit bort mens det hevet. Startet å kna deigen, kun et kvarter i ovnen så var vel det hele egentlig klart. Så sant Pen fikk stekt flesket, baconet på den tiden.

"Hm? Jo. Ja. Fint. Har noen av dere lyst til å ta med.. nei. La meg refrase; Har noen av dere våget å ta med guttene på en fornøyelsespark i sommer en gang?" hørtes ut som en fin tanke. Klarte hun å holde Stew i kort bånd ble det straks bedre også. Ville nødig ha ham til å gjøre noe dumt på et slikt sted. Til toss for at sikkerhetsrutinene gjorde det vanskelig selv for guttene å skade seg ville de nok klare det om de satte seg inn for det.

Smilte, humret en smule. "Plaaaager det deg?" viftet med tærne for å skape ytligere mengder med lukt. Humret stadig. Lo nesten. Hadde ikke vasket føttene eller noe ennå i dag. Det var sikkert nødvendig. Men hei, litt tåfis hadde aldri drept noen.

"Vel, det er tross alt noen som sover i gangen, kanskje det er derfor," svarte hun og trakk bare litt på skuldrene. Hadde egentlig ikke tenkt over det, kunne ikke forstå at det skulle være noe galt.. kanskje hun bare var trangsynt. "Hjelpe jentene? De er tre stykker, og kun to av dem arbeider. Tror de har nok med det. Vi kan dekke på stuebordet?" det var som regel i stua de spiste, ingen som gadd spise på kjøkkenet når de hadde tv'n i stua, så da hadde like greit alle begynt å sette seg inne. Det var egentlig like greit, det var nesten koseligere i stua enn på kjøkkenet.

"Fantastisk!" hun smilte stort, men kjente tanken på fornøyelsespark gav henne frysninger. "Fornøyelsespark? Har hatt med meg Matt på en, for en stund tilbake. Det endte med brukken arm og en rømt ape.. vet ikke hvor fristende det høres ut." Hvordan Matt hadde greid å brekke armen, og slippe fri apen, greide hun ikke forstå. Trodde ikke han forsto det selv heller, men det hadde skjedd og det var bare slik det var. Og - ville ikke ha noe av det igjen. "Men hey, om vi går alle sammen greier vi kanskje å holde grepet om dem."

Pete hevet et øyenbryn og gryntet. "Om det plager meg? Neida, jeg liker stanken midt opp i nesa, jeg!" sukket og ristet på hodet, dyttet beina hans bort i samme slengen også. Stew bare.. snorket, hadde sovna litt igjen.

Ble til å telle i hodet hvor mange de ville bli. Ni stykker var det vel nødig plass til rundt bordet. "Om vi kan sette de minste på gulvet?" korteste, laveste. Slik at, ja, det vanlige var at de så på tv mens de åt. Høye burde i så fall ikke sitte nærmest skjermen. Det eller halvparten kunne gå japansk og bare sitte på puter på gulvet. Like ved bordet. Like enkelt som noen andre måter, egentlig. Hm. Jo. Okei. Labbet så ut på kjøkkenet. Smilte mot pikene. Et vidt, ubekvemt.. awkward smilt. "Snakker dere om?" tydeligvis noe om brukne armer og aper. Hørtes jo interssant nok ut.

Kaiya kun.. knadde deigen. Smilte tilbake mot Henry da han kom gående, men hadde ikke noe å si i saken, vel?
Avril, derimot, humret lett i saken. "Så da var det to aper på rømmen, da." kun for å gjøre en vits av det. Mente det ikke vondt mot noen eller noe. Alle mennene der i huset var aper. Så enkelt var det bare. Vel. Alle menn generelt hadde sinne ape-aktige stunder. "Vi får kjøpe slike barneseler til de." menn i bånd. Det ville tatt seg ut. Hadde vært greit å la de boltre seg fritt. Slippe all småplukkingen en stund. Som hunder, la de bruke energien på produktive ting heller enn å krangle og støye.

"Bedre der enn andre steder." momentant. Men, okei. Tydeligvis var det ikke morsomt eller noe. Sukket. Okei. Så fikk noen åpne vinduet da. Men orket ikke reise seg eller noe. Så da ble man til å rulle ned på gulvet på et aller annet vis. Krabbe seg på alle fire imot vinduet, heise seg opp ved det og åpne det, kun for å krabbe et stykke tilbake og så falle om på gulvteppet. Varmt nok til å ikke fryse på grunn av gulvkulde, og mykt nok til å ikke få vondt eller noe. Lenge leve latskapen. Aldri om man skulle opp på to noen sinne igjen. "Peeeete. Kanal! Sauen Shaun er ikke okei." nah, man. Barnetv var ok, men ikke når barn var spedbarn. Før evnen til å snakke trådde inn.