Open your eyes, you're not blind

En lett hånd dro seg gjennom det lange mørke håret, ble stående å se på ham. "Du har ikke noe valg, kjære," sa hun forsiktig og satte seg ned på benken ved siden av ham. "Det er en vanlig svømmetime, det må til," fortsatte hun forsiktig - ville ikke trykke ham for mye. Visste jo hvordan han ble om han fikk for mye press på seg, da ble plutselig alt galt. "Det er det eneste som kan gjøre kneet bra igjen." Satt klar i bikini, han hadde til og med fått skiftet også, så plutselig skulle han ikke ville ha timen likevel. Det var ikke en gang diskutabelt, han skulle ha timen og bli bedre i kneet, men det gikk vel an å la ham tro at han kunne vinne et lite øyeblikk. "Kom igjen."

Nikket smått. Ja, okei. Greit. Kunne.. så klart. Pustet ut tungt. Måtte bare.. ta i litt. Komme seg opp. Badebukser. Så klart. Alt nå. Krykken stadig som et tilskudd, for å sikre at det ikke sviktet igjen. Burde sikkert tatt en smertestillende til før de gikk i gang med timen. Men, igjen. Kunne ikke - burde ikke fortsette å mase slik på henne. Hun hadde fått ansvar for pillene, for å sørge for at de ble gikk til rett tid og aldri i for store kvantiteter. Fordi en ikke var stolt på. Et tidligere forsøk på overdose sørget for det. Ble heller til å lene seg ned, plassere et kyss mot leppene hennes. "Takk." jo, nettopp. Så klart. Hun fortjente det. All støtten. De var egentlig.. for mye. Forlangte så mye av henne. Og hun bare fortsatte å gi, uten å kny, uten å en gang synes å tenke på å stille spørsmål ved hva som var best for henne selv.

Virket som om han hadde en bedre dag idag enn han hadde hatt på en stund, så et smil famlet seg over leppene hennes. Tok et lett tak i armen hans for å støtte ham ut, prøve å la krykkene være for noen minutter, trodde han egentlig skulle greie seg fint uten dem. "Det er ingen problem," svarte hun lett; og det var fakta. Hadde visst hvordan han var lenge før de ble sammen, og etter nesten tre år var hun ikke typen som bare gav opp uten kamp. Gav i hvert fall ikke ham opp. "Kom igjen nå, de blir lei av å vente på oss," flirte hun og åpnet døren fra garderoben og mot svømmehallen. Med ett glad for at de var der alene, det var så herlig når det bare var dem. Rolig og herlig.

Vel, hun var.. klar, parat til å støtte opp, tydeligvis. hvilket var flott. Virkelig. Bare flott. Usikker på.. det var støtteapperatet, sikkerheten ved å ha krykken der. Det gjorde det så.. sikkert. Så ufarlig. Men, la mindre vekt på den. forsøkte å gå mer på bena enn på krykken. Som får å være dyktig - for henne. "Ja?" bare.. lure på. Kunne følge med ut. "Du blir med utti, itte sant?" bare.. trengte å vite det, være sikker. Usikker på hvor langt det var mulig å komme seg, spenne musklene og bruke leddet før det knøt seg helt. Skulle klare å stå på det andre benet, så klart, men.. slik som det var nå så dette ut som lite annet enn tortur.

Nikket lett. "Klart jeg blir med uti." Hadde ikke tenkt seg å sette seg ned på vannkanten og bare stirre mens han var utti selv, da hadde hun ikke tatt på seg badetøy. "Viss du vil, så klart." Fikk hjulpet ham ut mot bassenget, støttet ham det beste hun bare kunne, og ble møtt med et smil av svømmetreneren eller hva søren han var. En godt voksen mann med muskler, til tross for at han så ut til å være nærmest femti. Imponerende.

Underlig, var det ikke? Kofferten hennes. Helt borte. Hadde endt opp med å lete etter.. den. Noe som helst. Klær, ting. hennes ting. Der i rommet - kjøkkenet. Fant ingenting. Absolutt ingenting. Alt, alting, borte. Akkurat som damen - damene. Vel. Fattet i grunn ikke det, noe av det. Hvordan dette hadde skjedd. Greit nok hvorfor, kanskje hadde de dratt den for langt. Men ikke lengre enn verdig et slag i hodet og kjeft. Ikke.. dette. Så, nettopp. fattet det ikke .Fikk ikke til å fatte det. Romstering på lik linje med denne i naborommet. Bare.. mer brutal. Høylytt. Overskudsenergien etter et godt interview hadde kjapt blitt slukt av.. visste ikke hva. Bare stirret nå. Fattet det ikke helt. Visste ikke om han kom til å fatte nettopp dette med det første heller.

Hele huset var gjennomsøkt etter tingene hennes, kunne ikke finne noenting, til og med damen var borte. Hva faen? Det kunne ikke stemme. De hadde gjerne dratt spøken litt for langt men hadde ikke forventet at hun bare skulle forsvinne av den grunn. Var det virkelig en grunn til å forsvinne fra ham? Kjente den litt fortapte følelsen trykke seg opp i brystet, den følelsen som fortalte at han trengte henne for å være noen lunde normal, noe han ikke var for øyeblikket. "Matt!" løp nærmest ut på kjøkkenet. "Kor e damå mi?.. å di?" så seg rundt, kofferten til Pen var også borte. Hva faen var dette? Jentene likte ikke hverandre en gang! "Kor fann e kvinnfolkan?" klødde seg noe i nakken, gikk ikke helt opp for ham enda at de hadde stukket.

Vel, ja. nettopp. Avril også. Alltid. Fattet ikke hvorfor.. eller helt hvordan, for den saks skyld. Vel, kompani betød uansett at man falt ut av denne.. tignen. transen. Reiste seg da, men slapp ikke tak i dyna. Hadde tatt tak i den for å løfteda energien forsvant og det bare ble til å holde den. Glemme å slippe den, stadig. "Vet ikke." en svak gestur, trakk på skuldrene. Visste bare ikke. Trodde ikke det var mulig å vite det akkurat nå. De var bare.. borte. Helt borte. "Burde jeg vite?" visste ikke det heller. Bare litt fjern, en smule. Teit hode. Virkelig. Vel, okei. Dyne, trekke den opp, i armene, heller. Hvilende over en arm. Labbe mot gangen. Se etter skoene. alle skoene. Se om bare et par var borte. Hun hadde ikke svart på telefonen heller. Hadde ringt bare en gang, men.. det var mer enn nok. Hun hadde ikke svart.

"Flott, heilt jævla flott!" sukket høyt og så seg rundt, panisk nærmest, visste ikke hvor han skulle se. Alt virket bare tomt, det var liksom som om ingen av dem var der og ingen av dem hadde lagt fra seg noe spor rundt noen vei. Gikk inn på kjøkkenet, så seg om, tilbake i stuen, så seg om, videre på gangen, så seg om, og til slutt soverommet - men de var ingen plasser å se. Eneste plassen han ikke gikk inn var på rommet til Henry og Sasha. Hadde så respekt for det rommet at der fikk de være alene. Visste at damene ikke var der inne også, de gikk heller aldri inn der. Nesten aldri, i hvert fall. "Dei e faen ikje her.." så seg rundt, sukket høyt igjen. "Avril?" åpnet toalettdøren, så inn, ingen der. Åpnet ytterdøra igjen og så ut, lot blikket fare. "Avril?"

Fattet i grunn ikke hva mannen letet etter dem for stadig. De var ikke der. De bare.. var ikke der. Borte. Alt. til og med skoene. Da så. Hadde tenkt å bare sige sammen. Dynen på fanget først. Ute i gangen - midt i gangen, egentlig. Også betydende midt i veien. Selvmedlidenhet var så klart reasksjonen man fikk når slikt skjedde. Så dyttet dynen på en måte litt utover, for så å bare sige sammen over den. Midt i veien. Hadde tenkt å bare sove det bort for nå. Lukten av henne fylte nesa, uten for mange minner - som det var på kjøkkenet - madrassen. Sove det bort. Late som om det ikke var der. Ikke egentlig. Det var ikke sant, enkelt som det. Og å sove midt i gangen gjorde dette på et eller annet vis mer sannsynlig. Så klart.

Ingen respons, noen veier. Snudde på hodet og så på Matt som bare hadde satt - eller lå - midt i gangen og bare sto der. Hva faen var det han egentlig holdt på med? "Kå e det du hålle på me?!" dunket borti ham med foten, fikk ingen respons. Skulle han bare ligge der og ikke en gang gidde å reagere på at de faen var borte, skulle ikke lete etter henne? Trakk opp mobilen og ringte Avril, sikkert ti ganger etter hverandre, uten noe svar. "Dettan e din feil, e du klar øve de?" dyttet litt borti ham igjen. "Hadde du ikje våre så jævla påtrengane så hadde hu kanskje fått den oppmerksomheden hu ville ha!" anklagende nå, anklagende og nærmet seg ekstremt hissig også. Det kjentes i hele kroppen, bruste bare innvendig.

Nei, hadde ikke tenkt å reagere på anklagene, eller dultene. Små, irriterende dult som bare.. ødela. Pokkers.. dultene. Mannen som skapte dem. Var ikke som om det var noen vits i å lete etter dem. De ville ikke dukke opp uansett. Når de så åpenlyst hadde valgt å gjemme seg vekk var vitsen i å lete dem opp igen liten til null. Spesielt ettersom de åpenlyst ikke bare var i leiligheten et sted og lekte gjemsel. Bare.. klemte det tykke stukket med komfort tettere, aktet ikke kjefte tilbake, ikke nå. "Slutt. Hold kjeft." enkelt som det. Trengte ikke mer. Ordene harde nok. Burde være effektive - burde være, nettopp. Betød ikke nødvendigvis at de var det, til tross.

"Håll kjeft?!" han hev seg rundt og så ned på knøttet. "Du he fått damå mi te å stikka ifrå meg, din.. din.. dritt!" sparket litt hardere denne gangen, for å få kontakt. Noe mer kontakt enn bare det lille hold kjeftet. Ville ha mer, ville ha masse kontakt, så knøttet faktisk forsto hva han hadde gjort galt. Virket ikke som om han forsto det nå, i hvert fall. "Bryr du deg faen ingenting me de?!"

mørknet til i mannens ord. Åpenlyst. Idiotiske ord. Fornærmelsen var ikke stort til bry, bare.. resten. "Hvem sin helvetes ide var det, hva? At du ikke ser at du ikke er den eneste som har mistet henne. Din.. satan!" nettopp. Der. var det sagt. Høyt. For høyt. Unaturlig høyt. Rekasjonen klar nok til å sette seg opp, etter hvert, stavle seg opp på bena på et eller annet vis. Han var ikke alene om å miste dama si, så absolutt ikke. "Hver gang du har en av disse _fantastiske ideene dine og det går galt legger du det på meg. Faen ta det!" nettopp. Var lei nå. Hver gang. Hver eneste pokkers gang. Ingen slag ennå. Nei. Men hadde lyst. Veldig. Nevene knytt hardt til den grad at knokene hvitnet. Likte ikke dette. Ville bare.. få ham til å holde kjeft. Slutte å legge skylden på andre. Om noenting var den jevnt fordelt. En hadde kommet med ideen, den andre hadde syntes den virket supergenial. De var idioter, begge to.

Åpnet munnen for å si noe, men lukket den igjen. Dette måtte være noe av det verste som hadde hendt noen av dem, ever. Men.. "Trur du at de bare e idag som he fått di te å stikka? Nei! De e alt, kver einaste dag, at du aldri kan je fre med å irritera!" han gnisset nærmest tenner i aggresjon, tok tak i dørhåndtaket og klemte rundt det for å ikke slå til noe, eller noen. Kunne være truende til det - det var i hvert fall sikkert. "Alt e din feil, bare.. din feil." Han snudde seg rundt og gikk inn i stuen igjen, trampet inn og slengte seg ned på sofaen. Ble bare til å sitte å stirre, prøve å ringe mobilen hennes igjen, stirre, ringe, stirre, ringe.. fortsatte om og om igjen.

Vent, så alt falt på ham nå? Det var jo.. flott. Fantastisk. Så på ham gå vekk, tilbake til stua. Sette seg ned. Hendene knytt så hardt at det formelig verket oppover armene på grunn av anstrengelsen det faktisk var i det å knyte hendene så hardt. Så.. nettopp. Okei. Det var ikke greit. Hadde tenkt å bare angripe. Slå tilbake for alt hva dette var. Disse ordene. Først bare veldig, veldig satt ut, før.. han tok skrittene etter Stew. Hevet hånden kjapt, sank den nedover mot kinnet hans i en alt for kjapp fart. "Hold kjeft!" langt mer høylytt en sist. Skalv til nå. Sinne. Fordi dette ble lagt på ham. Uten å stille videre spørsmål ved det hele.

Enset nesten ikke slaget, var i en helt transe lignende situasjon. Hadde aldri før visst hvordan det føltes å gå inn i transe, men visste det nå. Eller, visste det nesten, var ikke helt klar over følelsen enda. Da alt kom til alt, et par sekunder etter slaget, reiste han seg opp. Dyttet bare småen så hardt bakover som han bare greide, dreit i om han falt å døde, nærmest. Hadde aldri trodd at han skulle være så careface mot Matt, men akkurat nå betydde han ingenting. Avril var borte, og det var det som betydde noe. "Eg burde få meg nye venna! Någen som ikje e heilt galne," sa han høyt, uten å se på småen.

Ble i grunn ikke annet enn et par skritt tilbake, før veggen var i veien. Kom seg ikke lengre bakover enn som så. Så bare på ham en stund. Vel. Greit. Pokker ta dette. "Flott. Gjør det. Din jævel." bare.. nettopp. Gadd ikke lengre. Høre på.. se på dette. Ham værende slik som det. Dro heller da. Fant vel et sted å tilbringe natten. Bare ikke her. Ikke nå. Gadd ikke bry seg med å finne penger en gang. Lete etter dem eller noen ting. Mobilen var med, til tross. dEt var den nesten alltid. Dro nesten ikke noe sted uten fonen. Ikke at den altid var ladet, men.. denne gangen var den det. Sist kveld hadde den blitt ladet. Over natten. Skulle bare dra nå. Gå.. ut.. hvor som helst, egentlig. Et sted som ikke var her.

Pen lo smått da hun åpnet døren inn til leiligheten og vandret inn. Snudde hodet mot Avril og mumlet noen ord som igjen fikk henne til å le, før hun så fremover. Satte fra seg skoene og dumpet bagen ned inntil veggen, blikket farende rundt. Hvorfor var det ingen som hadde kommet for å møte dem? Ingen bekymrede kjærester eller sinte venner - ingen. Det var ingen der, virket det som. Gikk videre inn i stuen og så seg rundt, fant Stew sittene på en sofa og bare stirre tomt i veggen. Virket ikke som om han hadde en gang forstått at de var tilbake, han bare fortsatte å stirre. Gikk videre inn på kjøkkenet, fant ingen. "Matt?"

Ingen respons i form av raseri plutselig? Vandret forbi kjøkkenet og Pen, mot stuen. Brynene knytt så smått. "Stew? Stew, beklager." han.. sakte, nærme seg ham. Lot hånden finne overarmen hans. Satte seg ned på sofaen, vridd for å se direkte på ham. Stakars mann.. var alt en hadde å si. Svelget tungt. Det var verre enn hun hadde trodd, var det ikke? Hvor deilig det enn hadde vært var det ikke meningen å gjøre dette mot ham. La det gå så langt. Dethadde v el vært en dum ide, da. Men burde ikke henges for det. Alle de dumme ideene guttene hadde hatt gjennom tidene, dette var ingenting imot dem.

Greide ikke svare selv om hun plutselig var på siden av ham igjen, greide ikke helt å tro på at det var sant en gang. Kanskje han bare forestilte seg at hun var der ved siden av ham, kanskje hun var en illusjon? Han flyttet blikket litt til siden for å se på henne, ikke en mine i ansiktet. Lukket øynene etterpå og trakk armen til seg, orket ikke å ha henne helt i nærheten enda. Det ble for mye på en gang, det at hun plutselig var tilbake og at han hadde mistet sin beste venn.

Ble til slutt til å løpe febrilskt rundt i huset, og ingen hadde sett ham. Ikke en gang Henry og Sasha visste hvor han var. Fortsatte ut, så seg bare fortapt rundt i nabolaget. Hvor var det meningen at hun skulle lete etter ham? Begynte å traske i et raskt tempo, ble bare til å rope navnet hans, hadde nesten glemt at hun kunne ringe ham på mobilen. Trodde vel gjerne ikke at han ville svare, da.

Det var.. ekkelt. Trist. Virkelig. Senket hånden igjen, da. Til fanget. "Vet du hvor det ble av ham?" bare spørre nå.Hvor irriterende den vesle fisen nå enn var var dette.. unødvendig. Virkelig, veldig unødvendig. Ikke at det var helt forståelig at han bare skulle stikke heller. Hvorfor skulle han vel bare.. stikke? Dra sin vei som det. Det var ikke.. rasjonelt. Ikke at det trengt å være rasjonelt - ikke med denne gjengen. "Stew, jeg beklager." virkelig. Det.. dette var ikke meningen.

Vel. Ja. Okei. Relativt tidlig. Med tanke på at det hadde vært en heller massiv fest der dagen før. Hadde crashet den for mannen. Brukt tiden til å sosialere. Leke at ting var okei. Det var de jo - sikkert. Så ingen grunn til å fortelle alt hva som hadde skjedd videre tenne gangen. Folk visste mye nok som det var. Med et par innenbors hadde det vel blitt litt for lett å falle sammen. Men. Ja. Nettopp. Tid tilbrakt på sofa for nå. Uten å ha rørt en eneste matflik siden.. lenge før en hadde dratt hjemmefra. Liggende med hodet hvilende mot armlenet. Fosterstilling med blikket festet mot den sorte boksen. inntil veggen, ca. midt på veggen. Underholding på boks.

Han holdt blikket på veggen, men ristet sakte på hodet. "Han bare stakk," svarte han lavt og blunket noen ganger før blikket var like stille som før. Svelgte tungt og trakk pusten, kjente duften av henne igjen. Kjente den rive i nesten nærmest, kjente hvordan han bare ville ta i henne og holde henne fast - men greide det ikke. Hadde sittet slik for mange timer nå til å orke å bevege seg helt enda. Kunne ikke være sikker på om han drømte enda heller, eller om hun faktisk var der.

Pen lette rundt forbi. xD

Jon stampet rundt i huset, ryddet smått etter festen, med en gnom liggende på sofaen. Det var ingen respons fra fyren nærmest, så ut som om han hadde gått i dvale. Mobilen hans hadde ringt tusen ganger etter hverandre men han gjorde aldri noe mine på at han ville svare den. "Skal du ikke ta telefonen?" var møkklei ringetonen hans om og om igjen nå.

Hadde bare dratt - litt som Pen og henne selv. Det var.. senket brynene svakt nå. Lot hånden finne hans. Håpe at han ikke trakk seg tilbake denne gangen. "Vi finner ham igjen. Snart. Lover." lot et lite smil forbli om leppene. Forsøke å gjøre ting bedre for ham. Det var.. det var okei, var det ikke? Kunne gjøre ting bedre - kunne forsøke, uansett. Det var greit, ville neppe klare gjøre alt bedre, men et forsøk var stadig et forsøk vel verdt tiden, om det fikk ham til å føle seg noe bedre i det heletatt.

"Nei.. nei har ikke det." trengte ikke ta den. Ikke når det garantert var bare to som kunne finne på å ringe. Hadde ikke tenkt å svare på den, nei. Det var ikke verdt det. "Hvorfor?" greit nok, det var en irriterende lyd. Og den fortsette å ringe omtrent hvert femte minutt. Trakk bena bedre oppunder seg. "Kan skru den på lydløs." bare foreslå en løsning som kunne gange dem alle.

Han ristet på hodet. "Eg dride i om an komme tebage, han kan bare ha de så fint kor enn an e," svarte han, enda bare stirrende. Forsto jo at han måtte virke nærmest psykotisk der han satt og bare stirret, men greide ikke helt å justere seg til hele greia. "Kor faen he dåkke våre hen?" hardere i stemmen nå, som om hele aggressjonen fra natten før kom rasende nå. Alle følelsene, de vonde følelsene, steg opp på en gang og gjorde ham bare mer og mer sint.

"Om ikke du har tenkt til å ta den, så gjør jeg det." Han bøyde seg ned og nappet mobilen fra bordet, tok den opp og trykket på svar knappen. "Hallo?" fikk plutselig en desperat damestemme i andre enden, forsto kjapt hvem det var, og forklarte selv hvem han var. Forklarte lett alt egentlig, før hun la på. "Oh, nå forstår jeg hvorfor du ikke tok telefonen.." sank ned på siden av ham og gav ham tilbake telefonen hans. "Beklager."