Open your eyes, you're not blind

Vel, det var jo.. harskt. Hele greia med at han ga faen i dvergen. Skakket svakt på hodet for så å se ned. "Vi.. ute. Tenkte ikke klart, beklager." så klart, det var en dum ide. hadde innsett det kvelden før. Men da var det jo uansett for sent. Og telefonene hadde for lengst opphørt. Hadde ikke sett på det som så ille.. hadde antatt at Henry bare hadde fortalt dem det. Forstått at det var helt idiotisk. Så klart det var idiotisk. Det å dra fra dem på det viset. Visste jo de var idioter når latt alene på det viset.

Fulgte ham med blikket. Stille. Satte seg opp da mannen satte seg ned ved siden av ham. "Det har ikke noe å si. Trenger du hjelp?" vaske og rydde. slikt noe. Litt for langt nede til å løpe rundt og leke akkurat nå. Så ikke så veldig mye morsomt i ting akkurat nå. Ting var bare.. ikke så veldig greie, morsomme. Alt dette. Greit så Pen fortsatte å ringe. Så ikke hvorfor. Antok det var for å kjefte, til tross.

"Fant jo udav det," svarte han og dro en hånd gjennom håret. Greide å snu på hodet nå, så bort på henne, innså plutselig at hun faktisk var der. At hun faktisk ikke var en illusjon og at han ikke bare så for seg at han snakket med henne, hun var faktisk der. "Kå faen e det som feile dåkke!?" der kom raseriet han egentlig hadde ventet på. "Kem faen e det som bare tar tingan sine å stikke som någen andre idiota?!"

Han ristet litt på hodet og kom seg på beina. "Jeg tror du må fokusere..." skvatt litt ide det banket på døren. "Fordi jeg tror at Pen er utenfor nå.." krummet et øyenbryn og fortet seg ut av rommet og inn på kjøkkenet og lukket døren bak seg.

Vel, sant. det. Det gikk tilbake til det. Visste veldig godt at de ikke burde skje. Hånden hevet til brynene. Joda. burde fattet dette. "Beklager." greit nok, det var galt av dem. Men, igjen. De to burde ha klart å holde ut i et pokkers døgn uten å formelig drepe hverandre. Vel.. sende en ut på gaten og den andre inn i en eller annen.. transe, virket det som. Hadde ikke tenkt å kommentere på det, til tross. Ikke ennå. Hvor.. visste ikke. Det virket ikke som en bra ting. Og ja, hun var stadig drittlei av å havne i rekke med andreprioriteter hos ham. Men kunne neppe gjøre noe med dette nå. Hadde ikke rett til å forsøke en gang etter hva de hadde gjort. "Bare.. beklager." ristet på hodet. Hånden fant pannen. Så vekk, ikke på ham. Ikke denne gangen.

Vel, greit. så klart. Det var.. så klart. Antok det måtte til. Hun ville komme. Og mest trolig kjefte. Greit, skulle gå, fikse det. Komme seg opp, åpne døren uten noen speifik mine på fjeset. Kun.. tomhet, i grunn. Så på henne en liten stund, uten ord. Kun for å snu i døra. Det.. betød lite. Virekelig. Hun hadde dratt. Om noenting var det bare en leteaksjon satt i gang av.. en av de andre. Ikke Stew, det var sikkert og visst. Kunne se for seg de andre fire som passelig lykkelige over å endelig ha fred også. Nei, hadde ikke tenkt å dra tilbake. Måtte bare finne en måte å få tak i noe penger på. Få fatt på et eget sted. helt eget, skremmende eget.

Sukket noe og så bort på henne igjen, bet tennene hardt sammen. "Unnskyld," mumlet han og klødde seg i håret. Greide ikke løfte blikket på henne, måtte bare.. holde det borte. Følte seg dum med ett, dum fordi han burde ha forstått at de drev dem til vanvidd. Burde ha sett henne foran alt og alle hele tiden, det var jo klart at han burde. "Du burde stått fust, å eg burde ikje ha oppført meg som en tosk.." løftet øynene så smått opp på henne. "Men du skremte meg så, eg trudde.. at du hadde stokke.. å aldri kom tebage.." slo blikked ned igjen og trakk pusten dypt.

Ble bare stående å se på ham da han åpnet døren, og tørket bort en usynlig tåre som hadde kommet ned kinnet hennes helt uskyldig, uten meningen. "Jeg.." kom ikke lengre før han snudde og gikk inn i rommet igjen. Gikk etter ham inn, lukket døren og vandret inn i stua. Bet seg i leppa og bare studerte ham. "Unnskyld." Helt fast unnskyldning. "Vi ville bare skremme dere, fordi dere har gjort så mye rart, og.. vi mente ikke og.. dette.."

"Stew.. ikke tenk på det. Det var vår feil. Min feil. Du er en kjent personlighet. kan ikke forvente å ha deg for meg selv." ristet svakt på hodet. Så klart det var bare.. hadde ønsket det. veldig mye. Det å ha ham for seg selv en stund. Kun en liten, skjønn stund. Uten noen andre som krevde oppmerksomhet. Så utrolig mye av ham. Så opp mot ham igjen, da. Nå som han ikke var såpass sint lengre. "Hvor ille er det?" tanken var hele venne-greia med fjotten. Hvor ille ting hadde blitt. Men det kunne vel tolkes på flere vis.

"For sent nå, Pen." bare.. fortalte henne dette. En unnskyldning fra henne ville fikse.. lite, egentlig. Greit, hun var tilbake. Det var en lettelse. Så klart. Men det rettet ikke på alt. Så langt ifra. Ble til å plukke opp Jons røykpakke. Leke noe med den mellom fingrene. Kun.. ha det noe moro med den. Forsøke å ha noe å fokusere på et sekund. "Jeg drar ikke tilbake. Du får gjøre som du vil om du vil tilbake." hun.. på sett og vis hadde hun alt dratt, visste ikke. Det var merkelig at hun skulle komme tilbake i det heletatt. Betydende at en egentlig ikke hadde fattet det ennå. Om hun ville bli med dem, greit nok. Men han.. han dro ikke tilbake. Ikke til det rotet.

Han ristet hardt på hodet. "De e min feil, meg å Matt sin feil.. me jørr bare alt feil heila tie! Eg kan godt forstå at dåkke jekk!" han satte seg brått opp og snudde på hodet, så direkte på henne. Stirret bare på henne, greide ikke dra blikket vekk. Nydelige damen, var som om han så henne for første gang igjen nå. Hvor nydelig hun egentlig var. "Kor va dåkke hen? Koffe jekk dåkke?" tok hånden hennes forsiktig og klemte den. Trengte bare litt nærhet, akkurat nå. "Kor ille?" fnøs. "Ille. Ille ille. Ille som at eg burde finna meg nye venna, ille."

Hun slo blikket ned og dro det over gulvet, visste ikke hva hun skulle si. Virket ikke som om det var noe hun kunne si. "Matt.." løftet blikket bare såvidt for å se på beina til mannen, kom ikke lengre opp. Greide ikke se på ham, skammet seg. "Jeg vil ikke tilbake alene," svarte hun kjapt, "jeg vil bare være med deg. Det vet du."

Smilte mot ham nå, søtt, så klart. Veldig søt. Strakk seg etter et kyss. Kun et lite kyss, pekk på leppene. "Beklager." trist å se ham som dette. "Et.. spa. Vi ville bare skremme dere litt. Ikke få dette til å skje. Dere er alltid så opptatte med hverandre. kommer med disse idiotiske planene, som i går." senket blikket igjen for så å se opp på ham igjen. "Men, i går overgikk vi dere med idiotiske ideer, uansett." deres ide hadde vært så fjern at det nesten var en skam å se tilbake på det nå og faktisk innse at de hadde.. hadde gjort det.

"Okei." hun kunne bli. Ville likt det om hun ble. det var bedre slik. Blikket falt på henne igjen. "Det er min feil uansett. Ting har det med å være det." trakk lett på skuldra. Lot baken falle tilbakei sofaen. Strakte ut en hånd i hennes retning. Det var.. hun burde komme. Sitte også. Bare hvile litt. Hun så sliten ut. Hadde ikke noe imot henne. Hadde noe imot folk som åpenlyst hatet deg som pesten i hemmelighet. Et vennskap som hadde vart så lenge han kunne huske til side, det telte ikke når mannen klarte å hate ham så åpenlyst.

Tok et lett tak rundt henne og bare løftet henne forsiktig opp på fanget, og klemte henne mot seg. Lukket øynene og trykket ansiktet inn i håret hennes og ble bare liggende der å halvsove. Fikk ikke direkte sove uansett, men det var så godt. Godt at hun var tilbake hvor hun hørte hjemme - rett og slett. "De går bra," svarte han og smilte et lite smil. "Nå e me skuls." Trakk på skuldrene, tenkte på Matt og ble nedtrykket igjen. "Me burde flytta herifrå." Ikke egentlig et spørsmål, mer en konstantering. De burde virkelig gjøre det, komme bort fra alle minnene og alt det vonde som var rundt i leiligheten.

Tok hånden hans og satte seg ned ved siden av ham i sofaen uten å slippe taket. Ristet på hodet. "Denne gangen er det min feil, vår feil. Vi ville bare ta igjen for alt det dere lar oss gjennomgå i hverdagen, men vi dro den for langt. Vi tilbrakte en natt på et spa hotell, og.. vi ville bare skremme dere." La hodet mot skulderen hans og lukket øynene, kjente duften av ham igjen. Hadde på seg t-skjorten hans, men lukten var nesten borte, så nå var det godt å få den skikkelige lukten tilbake. "Hvordan går det?" bare for å ha spurt.

Vendte hodet for å kunne se på ham lettere. Blikket ned på den større skikkelsen, lot en hånd finne kinnet hans. "Så kjapt? Du har ikke tenkt å prøve en gang?" disse folkene.. de var vennene hans. Greit nok, dette var.. bedre for de andre to, slippe alt styret. Men så var det en av dem igjen som dårlig taklet endringer i hverdagen. "Bare.. forsøk litt, okei? Tenk litt på.." slet med å uttale navnet. Hadde satt seg ned et mål om å ikke synes synd på ham, ikke forsøke for hardt og lignende. Men det var åpenlyst, en så dramatisk endring ville påvirke det hele negativt. "- Henry." antok Stew ikke hadde kranglet med ham. De hadde jo kjent hvernadre en stund, og.. virkelig. de burde ikke bare dra nå. Spesielt på grunn av den potensielt suicidale faren fra mannen på vaskerommet. "En uke, kanskje to, okei?" hånden nedover kinnet hans igjen, plasserte leppene mot hans, forsøke å oppmuntre. Få ham til å.. fatte det. Hvor drastisk det faktisk var.

Flyttet hendene deres, til å hvile i sitt eget fang. "Det er greit. Bedre slik." Nå hadde i det minste sannheten kommet fram. Hun hadde gjort.. lite galt i sammenheng med andre. Ja, var en sutrete drittunge nå, og vel så klar over det. Men.. maktet ikke lengre. Være en syndebukk for alt og alle. Så klart for det meste stemte det. Men nå.. nå kom det til dette. hvor han fikk skylden for at jenta stakk fra Stew fordi mannen selv tydeligvis ikke klarte tilfredsstille henne. Det var ikke vanskeligere enn å si nei, det var fem andre i leiligheten.. hadde vært. Fant henned med blikket etter et par sekunder. Hvordan det gikk? Vanskelig spørsmål. Trakk lett på skuldrene. "Vet ikke.. greit." ganske greit, uansett. Lot et svakt smilt finne leppene. Nokså falskt også, i grunn. Strakk seg, stjal et kyss. Kun et lite et. Hadde tenkt en del idet siste.. siden han hadde dratt. sverget å ikke dra tilbake. "Hva med gitarene?" dro ikke fra dem. Pokker heller. Dyre, skjønne skapningene. Fantastiske tingene som lagde omtrent hvilken lyd han enn ville ha dem til å lage. Fantastiske, fantastiske ting. Savnet dem alt, i grunn. Alle sammen.

Ristet hardt på hodet igjen. "Eg greie ikje vær her lengre," mumlet han og så bort på henne igjen. Pene damen. Da navnet til Henry ble nevnt var det akkurat som om han stivnet til, oppi alt styret med Matt hadde han ikke tenkt på Henry. Så nesten aldri noe til ham, så hadde ikke falt inn i hodet at han var der for øyeblikket. Tenkte over det hun sa litt og nikket, jovel da. "Joo.. ja.. greit." Tok et godt tak rundt henne og løftet henne bedre opp på fanget igjen ide hun sank ned litt, og trykket henne godt mot seg. Ville bare ha henne så nær som mulig.

Hun trakk pusten dypt. "Hva enn som skjedde med deg og Stew i leiligheten mens vi ikke var der, er ikke en grunn for å aldri dra tilbake," mumlet hun og så ned på hendene deres i fanget hans. Den vonde samvittigheten stakk i brystet - hadde aldri ment at det skulle ende som dette. "Det er vår feil, det er vi dere må hate," fortsatte hun og klemte hånden hans.

"Bare forsøk å bruke mer tid med ham, ok? Han er.. noe mer normal." et svakt smilt. Lot hånden finne kinnet hans og plasserte et kyss mot munnviken hennes. Det var greit. Veldig greit. Å ha ham så rolig som dette. Lot en arm finne veien rundt nakken hans. Hvilte pannen mot hans. "Om du synes det er like ille om en uke kan vi starte å lete etter et nytt sted." lete. Ikke nødvendigvis garantert at de kom til å dra. Så helst at de ikke gjorde det. Gjøre for Stew og Matt hva de hadde gjort for Pen og henne selv. Forsøke å få dem tilbake til normal igjen, om ikke annet.

Lot blikket finne henne nå, før det så sank ned til hendene igjen. Pustet tungt akkurat nå. "Han.. la det på meg. Jeg gidder ikke å være syndebukken lengre." var lei. Greit, det var morsomt å være der. Og ordene hadde såret ham noe uendelig. Men.. det at han faktisk påstod at.. alt var hans feil. Det var bare.. galt. Hadde gjort noen idiotiske ting oppgjennom tidene, så klart. Men hadde aldri tvunget mannen til å være med på noen av lekene. Kampene eller.. hva enn de var.

Et øyenbryn ble løftet, "mær normale?" krummet brynet litt. Hvordan kunne han være normal? Ingen i huset var normale, absolutt ingen av dem, det var nå sikkert og visst. "Men eg tar tankegangen.. de får gå som det går." Strøk hånden over kinnet hennes og kysset henne igjen, pene damen. Kunne ikke takke Gud nok, faktisk, for at hun var hjemme igjen. Var nesten sikker på at hun hadde forsvunnet for godt, og det var fælt. "Elske deg. Aldri forsvinn igjen, værsåsnill?"

Hun bet seg litt i leppa og ristet på hodet. "Det var bare fordi han var redd, jeg er sikker på at han ikke mente det på den måten. Det er vi som skal klandres, ikke verken du eller han.. han var nok bare redd." Bøyde seg litt bort og kysset kinnet hans, hvilte pannen mot kinnet hans og studerte ham litt i profil. Pene mannen hennes, angret på at de i hele tatt hadde tenkt på å reise bort fra dem en natt.

Vel, greit, nettopp. "Mer normal enn dvergen, Stew." et lite flir. Svakt. Fordi det var komisk. Og det skulle ikke mye til. Nikket, plasserte et skikkelig kyss mot leppene hans. Noe dypere enn de forige. For å være sikker på at han fattet det. Hun kom ikke til å dra. Angret stadig på å ha liksom-dratt. Det var så absolutt ikke noe som kom til å gjenta seg. Bare å glemme det. Lot hånden stryke tilbake over nakken hans, kun for å.. komme nærmere for nå. Innhalere lukten av ham igjen.

Det betød i grunn ufattelig lite. Et svakt smil kom til ved kysset, til tross. Mykt, godt kyss. Så ned mot fanget hennes heller, lot den ledige hånden stryke over stoffet på skjorta hun bar på. "Hvorfor.. yndlingsskjorta?" virkelig. den var.. god. Veldig. Slik sett var det forståelig at det var den hun hadde rappet. Men, igjen. Den var møkkete. Svett og ekkel. Brukt på den siste varme dagen. Pene t-skjorten med et nebbdyr på.

"Du altså," flirte han og la ene hånden bak nakken hennes for å holde hodet hennes på plass, leppene hennes mot sine egne. Nappet henne ertende i underleppa, bare for å vise at godhumøret var tilbake. Til de grader, i hvertfall . Vonde følelsen av at han ikke visste hvor knøttet var, var jo ikke noe godt å bære rundt på. Det var faktisk stadig irriterende, hadde dårlig samvittighet for alt han hadde beskylt knøttet for. Visste at det ikke var hans feil i det hele tatt, det at jentene hadde stukket. Var like mye ens egen feil - hadde ikke hatt noe grunn for å klandre Matt for det.

Et lite smil lurte seg over leppene hans, litt som om det gode humøret hans var tilbake. Til en viss grad, i hvert fall. "Fordi det er yndlingsskjorta di vel," svarte hun. "Og fordi den lukter deg." Tok hånden hans med begge sine og klemte den, den dårlige samvittigheten vellet opp i henne. "Hør, jeg.. jeg beklager virkelig for den spøken," mumlet hun, med ett litt mindre selvgod. "Det var en dårlig spøk og har ødelagt alt for mye."

Vel, dette var bedre. Enn hva som hadde vært, uansett. Det som hadde vært.. var ingenting mot dette. Midt på dagen. I stua. Alene. For først gang siden tidenes morgen, føltes det som. Smilte, en svak latterlyd til nappet. Glede. Ren og pur. Vred noe på seg for å kunne plassere en hånd til hvert av kinnene hans. Leppene passet snart bedre over hans slik. Føltes.. underlig, til tross. Tomt. Å ikke bli revet ut av det av skingrende høye latterskrik og.. hvilke enn lyder småen ikke lagde. Alt fra lamalyder til kvekking. For stille. Unaturlig stille akkurat nå. Kunne ikke noe for det. Det var godt å ha ham for seg selv. Men dette var feil måte.

Fortsatte å snakke om den, gjorde hun. Det var.. visste ikke. "Ikke tenk på det, Pen." det var greit. Akkurat.. spøken. "Du tuller? Den lukter svette." ikke at en hadde kraftig svette heller. Nok en mannlig fail. Men svette uansett. Usikker på om en da skal være glad for at hun omfavnet luktene ens, eller litt ubekvem fordi den faktisk var.. møkkete. Svett. Vel, ble til å smile smått, uansett. Lot en hånd finne magen hennes. Flate, pene magen hennes.

Han kjente også den unaturlige stillheten, selv om det var deilig å ha henne for seg selv. Likte alltid de dagene hvor det bare var de to - de var de beste dagene som fantes - men dette var ikke en gang normalt. Dette var så unormalt som det gikk an å bli, de skulle være venner og ikke .. dette. Irriterte seg over at småen bare hadde stukket av, det at han ikke kunne være i samme rom som ham en gang, selv om han visste at det var hans egen feil. Visste at det var han som hadde skremt ham bort med ordene sine og fikk vondt av det, men det fikk bare være nå. Fikk prøve å nyte noen minutter med henne først, før han eventuelt løp rundt som en freak for å finne Matt etter hvert. Trykket pannen sin forsiktig mot hennes og lukket øynene halvt, lot leppene bare erte litt over hennes.

Hun ristet på hodet. "Så klart tenker jeg på det!" svarte hun, nesten litt sjokka over at han sa hun ikke burde tenke på det. Hvem tenkte vel ikke på noe sånt. Et lurt glis lurte seg opp mellom leppene hennes. "Kanskje den lukter svette, men her.." viste med fingen, pekte helt øverst på t-skjorta, på delen som gikk rundt halsen hennes, "her lukter den bare deg." Lente hodet mot skulderen hans og så seg rundt i den fremmede leiligheten, var ikke mange gangene hun hadde vært der akkurat. La hånden sin oppå hans, som om de beskyttet babyen inni der sammen. Det gjorde de jo for så vidt også, alltid.

Vel. Kunne bare kose nå. Ikke være kjapp til å dra det videre før noe skjedde som en eller begge av dem måtte passe på å gjøre.. følge med på eller irritere seg over. Hvilte pannen mot hans på samme vis, fant leppene til mannen med sine egne mens hånden strøk mildt over nakken hans. Nakkehåren, den myke huden. Slapp ut en svak lyd, kun for å vise at dette faktisk var veldig behagelig. Gjorde godt. Bare å kunne trekke inn luften av ham og stresse ned. Kun en liten stund. Et lite sekund. Dette var bare for godt, var det ikke? Kunne ignorere hvor merkelig det var å faktisk få være alene med ham og nyte det mens det varte. Tvilte i grunn på at de to ville klare å holde seg unna hverandre så sykelig lenge. Skremmende søte to.

Blikket fulgte fingeren hennes, pekingen. Ting glemt alt, i grunn. Nå som hun var der. Tilbake og relativt munter. Kunne ikke la være å smile til pekingen. "Du er.. rar." virkelig. Men. Greit nok. Rar nok til å fortjene at man lente seg inn og plasserte et ømt et på leppene hennes. Vel. Et kyss, så klart. Hånden stadig til magen hennes, uansett. Den andre syntes å bare.. forsvinne. Føltes limp og merkelig. Utilpass. Usikker på hvor å gjøre av den. så bevegde ikke påd en. Trakk seg tilbake etter sekunder. "Vi burde ta inn på hotell." bare fortele henne dette. De burde.. finne et sted som ikke var sofaen til en person en bare knapt nok kjente, egentlig.

Et smil hvilte over munnen hans, kjente på stillheten mens han nærmest druknet i øynene hennes. Det føltes rart å bare være der sammen, de to og ingen bråk rundt dem eller noe. Dette var ikke det de hadde planlagt, men det føltes allikevel deilig. Hvor lenge hadde de ikke drømt om å få være alene? Om bare snakk om fem minutter, de var endelig alene. Men; det var ikke på den måten alene han ville at de skulle være. Han ønsket småen i samme hus, ønsket at han skulle være der han og, i hvert fall i naborommet. Gjerne gi fra seg litt lyd i det minste, så en kunne høre at han var der, men nå var det ingenting. Absolutt ingenting. Han smilte forsiktig igjen, men slo blikket litt ned. "Trur du di komme tebage?" Visste at det var et forferdelig spørsmål i hennes øre, nærmest. Visste hun ikke kunne fordra Matt, og at hun helt sikkert godtet seg over at han var borte. Forsto det, gjorde faktisk det, var nesten litt glad til selv også. Men store deler av ham gjorde bare vondt, dårlig samvittighet rett og slett.

Lukket øynene det lille sekundet leppene deres lå mot hverandre, før hun og dro seg litt tilbake og hvilte hodet bakover mot sofalenet. Så på ham og sukket litt. "Matt.. vi kan ikke bare reise." Hun klemte hånden hans litt og lot blikket flakke rundt, usikker på hvor det skulle hvile. Greide bare ikke se ham inn i øynene akkurat der og da, visste ikke helt hvorfor. "Jeg mener.. vi kan ikke bare dra fra dem. Jeg.. du og Stew, dere.. er dere. Vi kan ikke bare reise fra det." Ristet hardere på hodet denne gangen. "Hva enn som ble sagt i den leiligheten mens vi var borte, det stemmer ikke. Ikke i det hele tatt! Og du vet det."

Det føltes forbi dødt. Man kunne ha hørt en knappenål falle. Alt der var var.. pusting. Hjerteslag og pust. Ingen usannsynlig høye hyl, ja, hyl. Ingen latter, ingen.. snorking, heller. Humming, nynning og rabalder. Ufattlig hvor stille alle de andre var. Hadde alltid trodd bråket var en felles ting, men tydeligvis ikke. "Så klart de kommer. Det er bare en fase. Som, du veit, den tullete, rosa lua hen brukte i to måner strakt." det hadde vært en forferdelig lue. Akkurat som dette hadde vært en forferdelig krangel. Fantes det noe Stew og Matt ikke kunne løse seg i mellom - om så med litt tid til hjelp - var hun, vel, si jomfru maria, eller paven. Tross i den totale mangelen på kristelig kunnskap.. og uskyld.
"Itte sant? Døkk har vøri gjennom verre." nært på dødsfall, ikke kun harske ord. Ting hadde vært forferdelig flere ganger før. Kysset øyet hans som en mild manér, han var vel for oppspilt til å leke med på hva hun ville bruke den alenetiden de hatte på, uansett.

"Vil du ikke bort? Du liker ham ikke en gang." vel, ikke mer enn Stew's pike likte ham. Det syntes å ligge noe i det. Hadde aldri hadd kjærester som likte.. Stew. Og han hadde aldri hadd pikevenner som likte.. ham, Matt. Det var bare slik. Hadde ikke tenkt å gå lengre inn i tankerekkene, akkurat. Hvorfor dette skjedde. Det var bare slik, om man startet å tenke på hvorfor kunne det være det endret noe.
"Hvorfor dro du ikke?" Stew hadde hatt rett. Mye rett. De hadde vært gjennom en del og slikt, mange krangler, veldig, veldig mange krangler. Det var for ham et under at hun ikke hadde gått lei ennå. De fleste dro etter et år eller så. Når de ble sliten i hodet av styret og maset. Ikke nødvendigvis på grunn av bandet og dedikasjonen til det, men.. ellers. Han var masete, krevde mye av folk. Visste det. Veldig godt óg.

Stew trakk litt på skuldrene, denne gangen visste han faktisk ikke om de hadde vært gjennom verre. Husket ikke sist gang de hadde hatt en så syk krangel - en krangel som hadde gjort at den ene stormet huset og at den andre nektet å følge etter. Da skulle det være temmelig forferdelig, for de pleide alltid nærmest å forfølge hverandre uansett hvor den andre befant seg. "Jeg tror faktisk dette er verre enn den rosa lua," kommenterte han med et uskyldig smil. "Jeg tror dette er verre enn det noen gang har vært før. Jeg beskyldte ham for alt, absolutt alt. Selv om alt som regel pleier å være hans feil, var ikke dette det, men jeg bare duret på, og-" stoppet seg selv, hun forsto sikkert hva det var han ville frem til.

"Matthew Bellamy, dette har vi vært gjennom tusen ganger. Jeg liker Stew!" hun tenkte seg litt om før hun fortsatte. "I hvert fall av og til, når han oppfører seg som et sivilisert menneske, og ikke slik han normalt gjør. Nok om det - jeg liker meg i huset. Uansett hvor trangt det er, uansett om vi må sove på sofaen til den lille blir født, så bryr jeg meg ikke." Plasserte både sin egen hånd og hans mot sin egen mage. "Jeg liker huset, og det gjør du også, innerst inne. Du vil ikke miste Stew, og han vil ikke miste deg." Hun bet seg litt i leppa, syntes nesten det var ubehagelig å snakke om det. Kunne ikke huske sist gang de to hadde kranglet så voldsomt, det pleide som regel være ganske greit med ting å diskutere, men aldri noe å sloss over. "Hvorfor jeg ikke dro?" hun hevet et øyenbryn og tittet opp på ansiktet hans, visste ikke om hun skulle le eller gråte. "Fordi jeg elsker deg, uansett hva som skjer. Du trengte bare å se at det er ikke en selvfølge at jeg er her uansett hva du gjør." Ville ikke lage mer trøbbel for ham, men han måtte vel innse at det var det hun hadde prøvd å vise. Det de hadde prøvd å vise. De var ikke der uansett hvor mye faen guttene holdt, det kom til å gå til en grense.

Hun tittet kun på ham. "Ikke tenk på det, okei? Det blir okei. Det blir alltid okei igjen. Om du vil kan jeg ringe Pen, få henne til å.. du vet.. høre på deg? Om du vil be om unnskyldning." om det var det han ville. Hadde ikke tenkt å si at han hadde gått alt for langt, det visste han vel selv alt. Så alt for godt, virket det som. Men som alt dette var der ingen tvil i henne om at dette kunne fikses. De var som barn. Guttebarn. Et par slengte slag til den ene gråt en skvett, så var ting tilbake til normalt. Med en fysisk reaksjon til hva enn som hadde hendt ble minner og meninger nullstilt og de var venner som alltid før.
"Det verste som skjer er at han.. slår deg. Du vet.. stil.. ham. Det gjør ikke vondt en gang." vel en smule. Man kjente det, om det var høyrearmen. Pokkers gitarspillingen gjorde den armen sterkere enn noe annet på den vesle kroppen. Men det var stadig ikke ille.
"Ja?" kunne bare ringe. Om han ville det. Trygle mannen om så var nødvendig.

Ble til å fnise. Litt som et barn. "Jo. Han kan være litt av en ape." en fantastisk en sådan. En fin blanding mellom silkeape og gorilla. Stor og sterk, men kosete når det gjalt. Det vakre mentale bildet av en ape med Stews hårsveis framskyndte nok et smil etterfulgt av en kort, barnslig latter. Jo. Det var rett. Mannen var en total ape. Men hans ape. Matts ape.
Så stille på henne mens hun forklarte, svarte. Lot kun hånden hvile mot magen hennes. "Hva om noe farlig skjer? En bilulykke eller noe?" det virket ikke helt riktig. Lurte mer enn litt på hva disse tingene som kunne få henne til å dra var. Kun for å unngå dem, så klart. Håpte det kun var virkelig, virkelig dumme ting. Den typen ting selv han styrte unna. Kunne ta noe dop slik nå og da, men passet alltid på å unngå å bli avhengig. Håpte de var den typen tull hun kom til å vurdere å dra over. Ikke.. småting. Hverdagslige ting.

Stew ristet på hodet med en gang det ble nevnt Pens navn, alle visste at de to ikke gikk godt overens i det hele tatt. Ikke gikk de godt overens, og de kom sikkert aldri til å gjøre det heller. "Det går bra, jeg snakker med ham når de kommer tilbake." Regnet jo med at de skulle komme tilbake ganske snart, det var jo slik det pleide være. Håpet nå i hvert fall det, orket ikke noe uvenner greie, det var bare så tåpelig. Selv om det var hans egen feil og alt det der. "Ehm, det kan gjøre vondt," svarte han, og la til et lite glis. Om småen bare traff på riktig plass, som rett over nesebenet eller i skrittet, kunne slagene hans være så vonde at det var til å grine av. Men utenom det pleide han som regel å være ganske harmløs, til og med når han var sint.

Hun måtte le litt av forklaringen hans på Matt, for den stemte jo så godt at det nesten ikke burde vært lovlig. Men nå var det jo det, sådan. "Bilulykke? Jeg drar ikke dersom det skjer en bilulykke," svarte hun, litt overrasket over at det var en av tingene han trodde hun ville dra over. Virket det som, i hvert fall. "Hør på meg nå. Vi har vært sammen i over tre år, snart fire faktisk, og de årene har jeg ikke tenkt å kaste vekk for småting. I går gikk vi over streken, for å se hvor langt vi kunne dra dere slik at dere fikk se hvordan vi av og til hadde det. Men - det vi gjorde var feil, og jeg beklager det. Det er ikke småting som får meg til å gå lei fra tid til annen, det er helhetslige ting, irritasjonsmomenter. Men slik ting er nå, kan jeg leve med. Bare vær med tilbake til huset, vær så snill." Så bedene på ham, ville ha ham med tilbake så raskt som mulig.

"Vel, når du ikke beskytter hva du har, så klart." altså, man lot seg ikke slå på såre steder uten å spenne noen muskler eller å - etter ren refleks - forsøke å blokkere slaget. Hvorvidt man så angrepet, så klart. Hun hadde ikke akkurat vært i mange håndgemeng med den vesle mannen.
"Sikker på at det er greit? Vil du ha noe å spise imens?" kunne lage noe til ham. Denne ene gangen. Kjærestesuppe. En av de få gangene hun lagde mat. Var ikke nødvendigvis direkte dårlig til det, men det var ikke en favorisert oppgave. Foretrakk å spise over å lage. Piken til Pete syntes ikke å ha stort imot matlaging, dog. Det var alltid praktisk å ha noen i huset med evner innen matlaging.

"Føler du deg slik alltid?" det var ikke koselig. Snilt av ham å gjøre mot henne. Å gi henne.. panikk, apatisk panikk hvor man følte man burde løpe ut og lete, dog man klarte ikke tenke fram noe som helst, man klarte ikke en gang tenke på.. hva som var lurt å gjøre. Man bare satt der. Apatisk, stirrende.
"Unnskyld." akkurat dét hadde aldri vært meningen. Aldri var det meningen å la henne føle seg så dårlig. Lente seg inn mot henne igjen for å plassere et mild kyss på leppene hennes, en hånd mot kinnet hennes. Kun for å være snill, forsøke å gjøre opp for hva det virket som han påførte henne nært på daglig.

Stew nikket og trakk litt på skuldrene, var vel ikke så alt for flink til å beskytte det han hadde fra en tid til annen. Ikke at han konstant hadde vondt en plass, heller tvert imot, men det hadde da vært dager hvor han hadde forbanna vondt over hele seg uten en sjanse til å gjøre noe med det. Og mest sannsynlig var det enten Pete eller Matt som hadde skvist ham, eller "banket" ham, eller diverse lignende ting. Han ristet på hodet da hun tilbydde ham noe å spise, og la til et skjevt smil på slutten. "Nei takk, er ikke sulten." Når han hadde plukket opp gode manerer, var det ingen som visste, ikke en gang ham selv. Og han brukte dem bare i spesielle anledninger - ville si at dette definitivt var en.

Pen ristet litt på hodet. "Neida, slettes ikke alltid. Kanskje bare av og til, når ting er som verst?" hun smilte litt og trakk på skuldrene, ble bare til å hvile inntil ham med øynene halvt lukket. Var trett, den lille leteaksjonen etter ham hadde tappet et par krefter hun hadde samlet kvelden før. Det vesle kysset fikk det til å gå varmt gjennom henne - det føltes bra. Likte bare ikke at han tydeligvis enda ikke ville være med tilbake til huset. Hadde ingen ønsker om å tvinge ham heller, så hun fikk vel bare la være å mase om det. Kanskje han fant ut at han ville selv etter hvert, eller no.

Knøt brynene i responden hans. Underlig, forunderlig, fordummende. Hvilken urovekkende respons. "Ikke sulten? Du må være syk." smilte kun vagt og la hånden lett mot pannen hans. Som for å lete etter en feber som kunne forklare det hele. "Ikke en gang en smule kjærestesuppe?" vel, okei. Kunne sikkert sitte der og bare murre, snakke litt. Forsøke å berolige ham ytligere, dog han virket nokså rolig. Kanskje like greit, han var vanskelig å roe ned til et stadie hvor han var okei å snakke med om han først klarte å bli hysterisk - det hadde ikke hendt ofte, heldigvis.
"Hva med å gå en tur?" de kunne. bare labbe litt. Trekke luft, han virket blek, frisk luft ville gjøre ham godt. Gjøre dem begge godt, i grunn. Bare si ifra på bakrommet.. vaskerommet at de tro ut en tur også.. være borte fra alle sammen en liten stund. Vel de som ikke gjenkjente ham på gatene. Det var ikke akkurat sjeldent at han ble stoppet på gaten lengre. Visste ikke helt om hun var komfortabel med det, men om det var en del av ham, likt som småen, var det ikke annet å gjøre enn å holde ut. Det var vel verdt det uansett.

Ble til å hvile ansiktet helt inntil hennes. Snute mot snute. Kun for å tenke. Ville vel ikke hjem ennå. Stolthet.. likte å tro at han hadde minst en smule av det, dog kanskje ikke. "Hva med en is? Det er en isbar like ved.." stoppet, visste ikke helt hvor den var. Men den var på denne siden av byen. Det var den. Hadde kun mumlet. Øynene lukket med snuten mot hennes. Leppene deres knapt nok skilt. en is for å klarne tankene, forsøke å gjøre orden av surret. For ikke å glemme at det hørtes veldig godt ut akkurat nå av en eller annen grunn. Som alltid ellers. Is og pasta var noe som absolutt aldri var upassende uansett situasjon. Og så klart sjokoladefudgekake. Omanomnomnom.